Å ha et opphold i utlandet har vært en drøm så lenge jeg kan huske. Når vi da fikk sjansen til å ta praksis i et annet land, tok jeg muligheten med en gang. Jeg visste hele tiden at det var Afrika som var drømmedestinasjonen, men ikke eksakt hvilket land. Valget falt på Namibia, noe som egentlig var ganske tilfeldig, men i ettertid er jeg både glad og takknemlig for at det ble akkurat dette landet. Jeg sitter igjen med mange gode minner, nye erfaringer og ny kunnskap som jeg tar med videre i livet.
Vi var 14 spente studenter som reiste nedover i starten av januar. Lite visste vi hva vi hadde foran oss de neste 3 mnd. Vi reiste fra snø og kulde til sol og varme. Dette skulle bli hverdagen vår fremover. Gjengen jeg reiste sammen med var fordelt på flere studier: Sosialt arbeid, vernepleie og barnevern. Vi hadde alle forskjellige kunnskaper og erfaringer som vi senere i praksisoppholdet skulle få bruk for. Noen kjente hverandre fra før av og noen kjente ingen. Min erfaring er at når man bor så tett på hverandre slik som vi gjorde, er det ingen problem å bli kjent med andre studenter. Alle var nok litt spente i starten, men etter en liten stund ble man veldig godt kjent.
Praksis
Jeg hadde praksis på barnehjemmet Hope Village. Dette var et naturlig valg for min del, i og med at jeg studerer barnevern. På Barnehjemmet bodde det omkring 80 barn og ungdom i alderen 0-28 år. Barna kommer hit av mange forskjellige grunner, noen har blitt forlatt og noen har ikke foreldre som er i stand til å ta vare på dem. Barnehjemmet lå i bydelen Katutura. Katutura er et område med ekstrem fattigdom. Hope var delt inn i fire forskjellige hus/avdelinger: babyhouse (ca.0-6 år), todlerhouse (ca.6-11 år), boyshouse (11 år og oppover) og girlshouse (11 år og oppover). Ungdommene skal i utgangspunktet flytte ut og klare seg selv fra de er 18 år, men i noen tilfeller får de bo der lenger. Hvis de for eksempel tar utdanning eller hvis de trenger ekstra støtte og/eller oppfølging for medisinske grunner. De som bor på barnehjemmet, kaller de ansatte for “moms” og “dads”. Når du kommer inn som praksiselev kan det være litt vanskelig å skape en relasjon til de ansatte, men gi dem litt tid og vis dem litt respekt så kommer relasjonen. Barna kaller også hverandre for “brothers” og “sisters”. Enkelt sagt er alle på Hope Village en stor familie. Dette kommer tydelig frem. De bryr seg om hverandre og de passer på hverandre.
Den første dagen på barnehjemmet ble et lite sjokk. Det ble ekstremt mye inntrykk både på godt og vondt. Det var vondt å se hvordan realiteten var der. Det var så mange barn der som så sårt trenge å bli sett og hørt. For min del ble det litt mye, jeg ble usikker på om jeg kom til å takle denne typen praksis. Men jeg ga det litt tid, og for hver dag som gikk ble det bedre og bedre. Vi lærte oss å kjenne barna, de ansatte og plassen. Jeg har personlig aldri opplevd å knytte så sterke relasjoner til de jeg jobber med, slik som jeg gjorde på Hope. Man blir virkelig glad i barna, noe som er veldig positivt, men også veldig utfordrende på samme tid. Fordi man går hele tiden og tenker på at en dag skal du dra fra dem.
Typiske arbeidsoppgaver for oss studenter var å knytte relasjoner, aktivisering, læring og hjelpe dem å lage struktur i hverdagen. Det er ingen som står og sier hva du skal gjøre i løpet av en arbeidsdag, dermed er praksisen preget av mye selvstendighet.
Windhoek
Byen vi bodde i het Windhoek, dette er hovedstaden i Namibia. I byen finner du stort sett det meste vi har i Norge. Det er mange gode restauranter, mange kulturelle innslag og butikker. Jeg vil trekke fram maten som en av høydepunktene i Windhoek, spesielt hvis du er glad i kjøtt. Kjøtt er nemlig en av spesialitetene deres. Hvis du tar forhåndsregler, føles det relativt trygt å være i Windhoek. Om du kan gå alene noen plasser, mens andre plasser ikke. Det varierer altså fra området til området. Personlig følte jeg meg aldri utrygg, men jeg vet at noen kjente på det ett parr ganger. Det som gjorde oppholdet ekstra trygt for min del var at vi alltid kunne kontakte de som eide gjestehuset vi bodde i. De hjalp oss med hva enn det skulle være.
Boforhold
Alle studentene bodde sammen i et stort gjestehus. Noen bodde på rom alene og noen delte rom. Vi hadde et stort og fint bassengområde, som ble vittig brukt. Samt at vi hadde et stort kjøkken og flere stuer som alle sammen delte på.
Turene
Cape Town
I løpet av de tre mnd i Namibia var vi på en rekke turer. Og for noen opplevelser!! Cape Town er den første turen vi var på, en flytur på ca. 2 timer fra Windhoek. Cape Town er hovedstaden i Sør-Amerika. Her fikk vi oppleve så mye forskjellig: vi så på turistattraksjoner, dro på gode restauranter, vi opplevde en del av kulturen og naturen, vi dro på vinsmaking, vi dro på Robben Island. Vi hadde en utrolig hyggelig guide som var med oss stort sett hele tiden og viste oss rundt. Cape Town hadde så mye å by på. En uke der var egentlig ikke nok, fordi det var enda mer man kunne ha sett og opplevd. Anbefales på det sterkeste!!
Safari i Etosha
Den neste turen vi dro på var en helgetur med Camping og safari i Etosha. Etosha er en av nasjonalparkene i Namibia. Vi kjørte minibuss i ca 6 timer før vi var framme på campen. Vi sov i telt, noe som var overaskende greit. På dagen kjørte vi safaribiler og så på mange ulike dyr. Det er obligatorisk å dra på safari når man er i Afrika!
Swakopmund
Vi hadde en langhelg i kystbyen Swakopmund. Her gjorde vi også masse gøy: Quad biking i ørken, katamaran-tur, padlet kajakk med seler, hoppet fallskjerm og ridde på kameler. En rolig og fin by med masse aktiviteter.
Sossusvlei
Sossusvlei er ligger midt inn i ørkenen. Når vi var der, bodde vi på en utrolig fin lodge, “glamping” ville jeg kalt det. Der gikk vi opp flere sanddyner, vi kjørte å så på solnedgangen og vi badet.
Utbytte
I løpet av dette oppholdet har jeg fått faglig utbytte, men ikke minst personlig utbytte. Jeg sitter igjen med en ekstrem takknemlighet som har fått muligheten til dette. Denne praksisen har virkelig satt ting i perspektiv. Vi fikk se hvor heldig vi er i Norge. Og at de små tingene vi klager over kanskje ikke er så ille allikevel. Det ar givende, men også utfordrende å se hvor lite penger, ressurser og utvikling det var og er i disse strøkene. Det jeg i ettertid tenker mest på og setter mest pris på at det ekstremt sterke båndet som vi knyttet til barna. Som nevnt tidligere, man blir virkelig glad i dem. Ord kan ikke beskrive denne relasjonen, den må oppleves selv.
Anbefaler på det sterkeste praksis i Namibia!!!