Vi reiste nedover til Madagaskar høsten 2023 uten å vite helt sikkert hva vi ga oss ut på. Før avreise hadde vi kontakt med studiekoordinator fra HIØ og studieveileder fra Madagaskar. Der fikk vi informasjon om byen Antsirabe og stedet vi skulle bo på. Høgskolen i Østfold har samarbeid med Lovasoa Cross Cultural Center, som også drives av Norske Misjonsselskapet. Inne på Lovasoa sitt område er det for eksempel leiligheter, hotell med en restaurant, musikkskole og språkskole, volleyballbane med mer!
Vi valgte å leie en leilighet på Lovasova, som vi på forhånd avtalte med Lovasova via e-post. Leiligheten hadde ett bad, to soverom, kjøkken og stue. Vi fikk også mulighet til å kunne betale for hushjelp, om vi hadde behov for det. Vi valgte å ha hushjelp tre ganger i uken, og da fikk vi hjelp til husvask, vask av tøy, oppvask, matlaging, handling osv. I starten kan det virke litt vondt å ha en hushjelp som hjelper til med såpass mye og arbeider så mye for oss, men i helheten er det et veldig fint arbeid for gassere som trenger jobb. Hushjelpen vår var en veldig hyggelig dame, som har jobbet med norske misjonærer i over 25 år! Det vil si at hun er godt kjent med “standarden” til nordmenn. Mange av hushjelpene har fått opplæring og oppskrifter på flere norske middager og bakevarer, og de lager gledelig dette om de får penger til å handle inn.
I Antsirabe var det mange inntrykk hver eneste dag, og ofte var det mye tungt å ta inn seg. Det er ekstrem fattigdom, men noen ganger er det veldig fint å kunne se at alt ikke bare handler om penger, og at man også kan klare seg på sin egen måte ved å ha riktig innstilling og motivasjon. Vi opplevde at det var svært lite klaging på innbyggerne i Antsirabe, dette er noe vi har tatt med oss videre til Norge. Når de klarer å smile og ha et greit liv på gaten, burde ikke vi ha noe å klage på.
Det er også vondt å se alle de små barna løpe etter deg, for å spørre om penger og mat. Noen ganger så vi også babyer ligge langs veien, og håpet på at de bare sov. Folk kunne følge etter oss om vi skulle ut å spise, for å spørre om vi kunne kjøpe noe til de, ofte ventet de i nærheten for å se om vi hadde med oss rester.
På Lovasoa jobbet det utrolig mange dyktige, flinke og hyggelige gassere (fellesbetegnelse for befolkningen på Madagaskar) som tok oss godt imot og som også hjalp oss om det var noe vi trengte hjelp til. På Lovasoa jobbet det også to norske miljøarbeidere som skulle finne på aktiviteter med oss studenter, for eksempel volleyball, turer, filmkvelder m.m. Lovasoa føltes som et veldig trygt sted å bo, da det er høye murvegger rundt hele området, og med porter som låses om natten. I tillegg til det var det alltid flere vakter døgnet rundt, en sto alltid ved porten, og andre gikk rundt for å se etter uvedkommende.
Før vi startet i praksis hadde vi undervisning i gassisk språk og kultur, dette var lærerikt og hjalp oss videre i løpet av oppholdet. I praksis var vi innom det private sykehuset Andranomadio hvor vi fikk observere operasjoner, fødsler og et herlig gassisk team som var positive og glade for å ha oss på besøk. Vi var også innom det offentlige sykehuset. Det er ikke alltid man får tilbud om å prøve ulike prosedyrer, men de ansatte er som regel veldig mottagelige til det dersom man spør om å prøve. Så det lønner seg å ikke være sjenert! Vi sto også ofte klare med hansker dersom det plutselig var behov for et par til med hender.
Halvveis i praksisperioden vår var vi i praksis i «Tobyen», som skulle være et sted for psykisk syke for å få behandling. I Tobyen var det pasienter med epilepsi, rusavhengighet, schizofreni, nedsatt
funksjonsevne med mer. De lokale kalte Tobyen for “sykelandsbyen”, flere av pasientene gikk med lenker rundt føtter og ben, noen var også lenket til sengen. Det var ikke mange sykepleieoppgaver i Tobyen, men det var en helsepost like på utsiden som vi fikk lov å hospitere på. Der fikk vi vi vært med på familieplanlegging, vaksiner og helsesjekk. På Tobyen fikk vi likevel god læring og erfaring med barn som pårørende, etiske dilemmaer, kulturforskjeller, i tillegg til å lage en meningsfull hverdag for beboerne der. Behandlingen de benyttet i Tobyen var hovedsakelig bønn og demonutdrivelse i kirken. Dette er en helt spesiell opplevelse, og de mener selv at det fungerer. Det er uansett vanskelig for oss å observere dette, da vi vet at det finnes bedre muligheter. Tross det, er det fint at de har et sted og en tro som kan være til hjelp. De fleste vi møtte på var kristne, og Gud gjorde det lettere for de å komme seg gjennom den tunge tiden. Praksisen vi har hatt, har vært noe helt spesielt, med mange inntrykk. Vi hadde ukentlige møter med studieveileder, for å snakke ut om det vi hadde opplevd. Dette var til stor hjelp, spesielt om vi hadde opplevd noe sårt, ubehagelig eller vanskelig.
Studieveileder var veldig flink til å legge opp ukeplanen slik at vi fikk oppleve mest mulig av Madagaskar! Vi dro til Morondava, som ligger ved kysten. Der fikk vi se de berømte Baobab trærne, lemurer og nyte de fine strendene. Vi fikk også reist til Mauritius og Regnskogen i Andasibe. 
Dette har vært tre måneder fylt med mange nye erfaringer vi kommer til å ta med oss videre. Vi anbefaler utveksling på det sterkeste!