Mitt navn er Ayanle Mohamed Ali og jeg studerer arbeid og velferdsfag på høgskolen i Østfold. Jeg er nå på mitt siste år og fullfører bacheloren sommeren 2020. Fra februar til slutten av mai var jeg på utveksling med 3 andre studenter fra høgskolen.
Bosted
Utvekslingen var i en by cirka en time med fly fra Rio de Janeiro, Vitoria. Byen ligger i staten Espirito Santo, en stat som tilbyr alt fra en vidunderlig natur omringet av fjellområder, til kystbyer med de fineste strendene jeg har sett noensinne. Vitoria har en naboby som heter Vila Velha, og det er helst her de beste strendene ligger. Det er en bro som skiller disse byene, og vi ble veldig vant med å pendle mellom Vila Velha og Vitoria i den første måneden vår. Med tanke på at vi var 4 stykker, delte vi på en leilighet med 3 rom. Dette var i en blokk på 23 etasjer med utsikt mot stranden og en 2min gåtur unna strendene. Vi bodde i denne leiligheten i en måned. Praksisplassen var i Vitoria så vi bestemte oss for å flytte dit etter den første måneden da det ble mye pendling, og leiligheten ikke var så stor. Den nye leiligheten var nærmere praksisplassen og var av enda bedre standard, men et stykke unna de beste strendene. Alt dette var via Airbnb.
Praksis
De første dagene i Brasil bodde vi i Rio de Janeiro i noen dager. Her tok vår utvekslingsansvarlig og professor Trond Heitmann oss med på besøk i mange steder. Blant annet det norske konsulatet. En trikk tur opp fjellene i Santa Teresa, og sjømannskirken. En veldig god start. Praksisen vår var innholdsrik, viktig, og har gitt meg en opplevelse og erfaring jeg kommer til å ta med meg videre for resten av livet. Vi fire ble delt opp i to og to, der vi jobbet i to forskjellige praksissteder. Jeg og hun ene studenten jobbet i en institusjon for barn og unge i en favela, Instituto João XXIII. Nærmere sagt et slags SFO tilbud etter skolen. De tilbyr klasser i form av gitartimer, fiolintimer, cellotimer, judo og lesetimer. Mange av barna her har vokst opp i ekstremt vanskelige kår, og i usunne miljøer rammet av fattigdom, narkotikabander, rekruttering til gjenger, og seksuelle overgrep. Barna var i en alder mellom cirka 7-15 år. Det andre instituttet var for barn og unge med kreft, ACACCI. Vi brukte mye tid med barna, var med i klassene deres, lekte mye med de og ble kjent med de, men hovedsakelig analyserte vi hvordan arbeidsmiljøet var mellom de ansatte og hvordan de håndterte utfordringen med å arbeide med disse barna i et slikt miljø. I den siste dagen vår på instituttet fikk jeg og den andre studenten en overraskelsesavskjed av alle de ansatte og barna der de hadde lagt masse hjemmelaget mat til oss, gitt oss gaver i form av bøker og det brasilianske flagget med signatur av de ansatte på. På tre måneder har jeg fått kontakter og venner for livet, og lært ekstremt mye om psykologi og sosialt arbeid med barn, og hvordan et sunt psykososialt arbeidsmiljø kan se ut, til tross for utfordringene man står ovenfor. I løpet av de tre månedene har jeg også lært meg en noe gebrokken men et greit nivå portugisisk. Om man vil, og fremmer språkøret ved å prøve å snakke med de få ordene du har lært, samt å lytte mye, lærer man mye på kort tid.
Fritid
I fritiden benyttet vi oss av de mange mulighetene til å utforske staten Espirito Santo. Strendene ble vi aldri lei av, men jeg personlig angrer på at jeg ikke var på stranda oftere. Vi var så heldige og hadde med oss vår professor fra høgskolen Trond Heitmann i en god del av utvekslingen. Han har en meget god erfaring fra landet og har drevet med feltarbeid her i mange år, noe som også betyr at han har mange nære venner her. Vi kjørte i noen timer til et vidunderlig fjellområde, Domingos Martins. Trond har venner som har et sommerhus her, og vi ble invitert til koselig grillmat og en gåtur i området. Vi dro også til et annet fjellområde ikke langt unna, Pedro Azul. Her besøkte vi et interessant sted med norsk historie. Fjordland. Mange turister og brasilianere besøker dette stedet, og her kan du ri norske fjordinghester i fantastiske omgivelser. Stedet ble etablert av den norske motstandsmannen fra andre verdenskrig, og industrigründeren Erling Lorentzen, og det var kult å vite at han inviterte oss hit. Vi fikk dessverre ikke møtt han. Jeg brukte mye tid på å bli kjent med mine kolleger i Instituto Jõao XXIII og spesielt sikkerhets og administrasjonsansvarlig Wesley. Han inviterte meg på å spille fotball, noe man ikke kan gå glipp av når man er i Brasil. Fjellet Morro do Moreno og kirken Convento da Penha må også besøkes.
Det som var litt negativt er all trafikken i broen mellom Vila Velha og Vitoria, til og fra jobb, og her ble man stående en god stund. Da bør man heller se etter leiligheter i Vitoria hvis man vil unngå dette da praksisstedet her der. Jeg følte meg trygg og tatt godt vare på til enhver tid og anbefaler denne utvekslingen på det sterkeste å oppleve på et faglig og personlig nivå.
