La meg først gjøre det helt klart. Studiekvalitet, og hvordan studentene opplever at vi som institusjon leverer på dette, er helt sentralt. Det er sentralt for utvikling, for å justere der det er nødvendig, for å lære av der det går godt, for å finslipe og for å raffinere. Samtidig inneholder studiebarometeret et betydelig antall spørsmål, der studentene hovedsakelig skårer sitt studieprogram på en skala fra 1-5 (der en skår på 5 er best). Ved Høgskolen i Østfold (HiØ) vet vi at vi har enkelte program som ligger i begge ender av skalaen, og vi vil som institusjonsledelse i samarbeid med studentdemokratiet søke svar og potensielle løsninger.
Så er spørsmålet, hva er en gjennomsnittsskår på et enkeltspørsmål i studiebarometeret et uttrykk for? Har vi nok kunnskap om hva som former de resultatene vi ser? NOKUT selv har ved utsendelse av studiebarometeret fremhevet at studenten ved besvarelse skal ta utgangspunkt i «dine samlede erfaringer hittil i ditt nåværende studieprogram», men er det det som faktisk skjer, eller er det situasjonen «her og nå» som er av størst betydning og som farger svarene?
Jeg har ikke svaret, men kanskje kan arbeidene til den israelsk-amerikanske psykologen og tidligere nobelprisvinner Daniel Kahneman (f. 1934) hjelpe oss noe på vei. Gjennom sin forskningskarriere har Kahneman vært opptatt av kognitive feilkilder og beslutningspsykologi, herunder skillet mellom det erfarende-selv (experiencing-self) og det huskende-selv (remembering-self), som han blant annet diskuterer i boken «Tenke, fort og langsomt» og i serien TED-talks. Kahneman trekker frem to eksempler for å illustrere forskjellen. Det ene eksempelet dreier seg om en mann som har lyttet til en klassisk konsert, en symfoni. Etter omtrent 20 minutter opplever han en skrikende lyd, hvilket leder ham til å si: «det ødela hele opplevelsen». Men, ifølge Kahneman hadde det ikke det det. Det som hadde skjedd var at den skrikende lyden hadde ødelagt minnene om opplevelsen, og personen det gjaldt hadde lyttet til 20 minutter med fantastisk musikk, men på grunn av denne skrikende lyden betød de første 20 minuttene ingenting. Et annet eksempel Kahneman bruker for å illustrere er en studie der pasienter som gjennomgikk colonoskopi (undersøkelse av tykktarmen) ble bedt om å rapportere smerte hvert 60 sekund. Et gjennomgående funn var at pasienter som hadde mer smerte mot slutten av undersøkelsen rapporterte en dårligere totalopplevelse, på tross av at det var andre pasientforløp som hadde hatt en smertefull undersøkelse av lengre varighet. Er det utenkelig at denne type kognitive feilkilder også kan spille inn i resultatene av studiebarometeret? Er det utenkelig at et høyt frustrasjonsnivå eller høy grad av tilfredshet «her og nå» har betydning for totalopplevelsen? Jeg tror ikke det, i alle fall kan det ikke utelukkes.
Basert på muligheten for at slike kognitive feilkilder kan være tilstede bør kanskje spørsmålsstillingen nettopp være opplevelsen «her og nå», et øyeblikksbilde. Dette øyeblikksbildet bør allikevel ha betydning for institusjonell analyse, bearbeiding og kvalitetsarbeid. Så ser også jeg opplagte svakheter med en slik spørsmålsformulering, og man kan derfor videre stille spørsmål ved hvorvidt studiebarometeret innledningsvis burde inkludert et spørsmål som eksempelvis: «alt i alt, hvor fornøyd er du med studieprogrammet du går på akkurat NÅ». Det kunne i det minste gi en pekepinn om grad av fornøydhet her og nå (experiencing-self) er assosiert med lavere eller høyere skår på studieprogrammene som helhet (remembering-self).
En annen problemstilling er hvorvidt det er sammenheng eller avvik mellom studentenes erfarte virkelighet og ønskede virkelighet, eller hvor viktig det er for dem. La meg forklare hva jeg legger i dette. I dag får vi altså en skår på hva studentene mener om en lang rekke aspekter ved sitt studieprogram, herunder «opplæring i å bruke digitale verktøy/programmer som er relevante for fagområdet» eller «innføring i formidling av egen kompetanse til potensielle arbeidsgivere». Ta disse to spørsmålene som eksempel. Opplagt kan et studieprogram tenkes å få lav skår på disse, noen ganger kanskje forståelig på grunn av fagets karakter, men en mer konstruktiv informasjon for meg som rektor ville være å vite om det var et avvik mellom en ønsket og opplevd virkelighet, mellom hvor viktig et område var for en student og studentens opplevde virkelighet. I noen tilfeller kan det kanskje også tenkes å være slik at et spørsmål gir en lav skår på en skala fra 1-5, men allikevel ikke nødvendigvis oppleves som like viktig for studenten som andre aspekter ved studiet. Et forslag kan derfor være at studiebarometeret både bør inkludere konkrete spørsmål (som i dag), samt spørsmål om hvor viktig et konkret spørsmål er for studenten?
Studiebarometeret er viktig for oss, men det har kanskje også potensiale for å bli et enda mer nyttig verktøy i institusjonelt arbeid med studiekvaliteten. En sammenligning med andre institusjoner er vel og bra, og ja – vi må lære av det andre lykkes med, men kan vi risikere at det blir et «liv på tredemølla» hvor vi løper og løper uten å komme av flekken? Tross alt er det vel slik at, når alt kommer til alt, så kan ikke alle ha en skår over gjennomsnittet. For meg, er det viktigste hvordan vi hver eneste dag jobber med kvalitet i våre studier, i samarbeid mellom ledere, fagansatte og studenter. Jeg ser derfor frem til gode og konstruktive diskusjoner om disse tema i tiden som kommer, og ved HiØ stiller vi oss gjerne disponible for NOKUT for å teste ut alternative varianter av studiebarometeret.
