I flere år har det ved Høgskolen i Østfold vært en tradisjon å invitere fylkets stortingsrepresentanter til den høytidelige markeringen av studiestart. I de seneste par år har derimot studiestart vært sammenfallende med Arendalsuka, noe som har medført politisk prioritering av de mange aktiviteter, foredrag og debatter som foregår der. Så kan det selvfølgelig stilles spørsmål ved hvorfor HiØ’s ledelse inntil nå har glimret med sitt fravær på nettopp Arendalsuka. Svaret på det er fra min side ganske enkelt. Enn så lenge har ingen klart å overbevise meg om at nytteverdien av arrangementet er på linje med, eller større enn både bruk av offentlige midler og tidsbruk. Som rektor i en statlig høyere utdanningsinstitusjon er jeg opplagt opptatt av å profilere institusjonen, profilere dens mange gode fagmiljøer, dens vilje til å bevege seg fremover i møte med samfunnets utfordringer, og dens vilje til å søke samarbeid med andre institusjoner, med samfunns- og næringsliv for å gi blant annet HiØ’s studenter høy studiekvalitet. Jeg tror, enn så lenge, at en tydelig tilstedeværelse på andre arenaer er mer hensiktsmessig – men, stiller meg som alltid åpen for argumenter om det motsatte. I tillegg er jeg nok av den klare formening om at tilstedeværelse på egen institusjon i studiestartsuken bør være enhver UH-leders primære fokus.
Samtidig som studiestartsuken har vist seg, i økende grad, å være et vanskelig tidspunkt å samle HiØ ledelse og Østfoldbenken, er et slikt dialogmøte svært viktig nettopp med tanke på posisjonering. Fredag den 20/9 ble det derfor arrangert et møte mellom HiØ’s ledelse og fylkets stortingsrepresentanter på Campus Fredrikstad. Fra Høyre møtte begge stortingsrepresentanter, Ingjerd Schou og Tage Pettersen, fra Arbeidepartiet møtte Elise Bjørnebekk-Waagen, fra Senterpartiet Ole-André Myhrvold, mens representantene fra henholdsvis Sosialistisk Venstreparti og Fremskrittspartiet ikke hadde anledning.
En lang rekke tema ble presentert og diskutert, slik som trender i søkertall, posisjonering og samarbeid, strategiske satsinger, utvikling av eget ph.d.-program i «det digitale samfunn», finansiering av 5-årig lærermaster, kritisk lavt antall rekrutteringsstillinger, utdanning av sykepleiere, og utfordringer knyttet til tosidighet i utviklingsavtalen mellom HiØ og Kunnskapsdepartementet.
Det er opplagt slik at en lang rekke av de institusjonene som var fusjonsvillige i forbindelse med SAKS-prosessen (samarbeid, arbeidsdeling, konsentrasjon og sammenslåing) ble tilgodesett med et økt antall rekrutteringsstillinger. Ved HiØ ligger andelen fast på 17. Jeg har tidligere uttalt meg svært kritisk til dette, ikke minst med bakgrunn i at HiØ, som alle andre UH-institusjoner, også har klare krav om vitenskapelige koblinger i alle fagfelt. Men, 17 hjemler gir ikke nok slagkraft, det gir ikke nok handlingsrom til å snu seg når behovene kommer, til å legge grunnlaget for ettervekst i fagmiljøer hvor toppkompetente har forholdsvis høy gjennomsnittsalder, til å styrke samarbeid med eksterne aktører, og til å stimulere når våre fagfolk har klare ønsker om å markere retning. I tillegg gir de endringer som trådde i kraft i forskrift om ansettelse og opprykk i stillinger fra 1/9 – 2019 utfordringer knyttet til eksempelvis vurdering av professorkompetanse. I forskriftens nye tekst heter det nå eksplisitt at man må ha «bred erfaring med veiledning fortrinnsvis på master/ph.d.- nivå». HiØ må derfor ha et bevisst strategisk forhold til å koble våre interne fagfolk på som veiledere der det er faglig gode grunner til det, slik at vi legger grunnlaget også internt for å sikre fremtidig toppkompetanse.
Hva gjelder utviklingsavtalen, så er denne basert på Hægelandutvalget’s rapport fra januar 2015 – der de foreslo flere endringer i finansieringssystemet for universiteter og høyskoler. Ett av forslagene var å innføre institusjonelle utviklingsavtaler. HiØ var en av fem pilotinstitusjoner. I øyeblikket venter HiØ på tilbakemelding på ny utviklingsavtale, en avtale som har vært under gjentatte revisjoner. For meg fremstår utviklingsavtalen som en unødig tidstyv, som et ytterligere statlig styringsdokument, og så lenge det ikke ligger finansiering knyttet til måloppnåelse synes departementets bidrag å være utydelig. I dag følges allerede institusjonene med svært mange kvantitative måleparametere, herunder studiepoengsproduksjon, publikasjonspoeng, antall uteksaminerte og søkertall. I tillegg har styret vedtatt strategiplan for perioden 2019-2022. Av denne grunn fremstår arbeidet med utviklingsavtalen som unødig tidsbruk både på faglig- og administrativt ledelsesnivå, en tidsbruk som snarere burde fokuseres mot å styrke faglig retning og profil.
En ting er opplagt etter møtet med Østfoldbenken. HiØ kan bli mer utadrettede og mer offensive, blant annet i kontakt med landets folkevalgte. Vi må bli bedre på å profilere våre suksesshistorier, våre forskningsresultater, men også våre utfordringer de 364 dagene som er mellom hvert dialogmøte med Østfoldbenken. Gjennom kontakt med de politiske kanaler, bør derfor HiØ i økende grad ta innover seg hvordan dette samspillet kan danne grunnlag for politisk debatt og påvirke beslutningsprosesser.
På bildet, fra venstre: Ingjerd Schou (Høyre), Ole André Myhrvold (Senterpartiet), Tage Pettersen (Høyre), Elise Bjørnebekk-Waagen (Arbeiderpartiet), Annette Veberg Dahl (prorektor), Carl-Morten Gjeldnes (høgskoledirektør), Lars-Petter Jelsness-Jørgensen (rektor) og Tore Petter Engen (informasjonssjef). Foto: Bård Halvorsen (HiØ)
