De sammenslåingene som har funnet sted har ikke vært et mål i seg selv, verken for myndighetene eller for institusjonene, men et virkemiddel for å utvikle bedre utdanninger og forskning, mer robuste fagmiljøer som henger med i den internasjonale kunnskapsutviklingen og for å utvikle institusjoner som kan være gode samarbeidspartnere for næringsliv og offentlig sektor over hele landet.
For å diskutere spørsmål som: hvilke erfaringer har samarbeidspartnere? Hva sier studenter og ansatte? Er man større, sterkere og bedre? Har vi fått institusjoner som enda bedre kan svare på samfunnets behov og forventninger? Er det noe vi kan gjøre bedre?, arrangerte NTNU 11/2 strukturkonferansen i Trondheim, en konferanse som samlet både rektorer, UH-ledere, organisasjoner, styrerepresentanter, ansatte og studenter.
I dette innlegget vil jeg forsøke å gi deg et innblikk i enkelte hovedtrekk fra diskusjonen, og skulle du ha ønske om å se i det minste deler av konferansen – er den tilgjengelig her: https://www.youtube.com/watch?v=MZnQEUEUC8o
Gunnar Bovim, rektor ved NTNU forsøkte å besvare de tre innledende spørsmålene allerede i sin åpningshilsen: «Ja, vi har blitt større, sannsynligvis sterkere, men om vi har blitt bedre vil bli ulikt besvart». Og det siste skapte debatt, ikke minst også basert på empiri fra NIFU’s følgeforskning av fusjonsprosessen. For mens det synes å tegne seg et bilde av en mer negativ innstilling til fusjonen mellom NTNU, Gjøvik, Ålesund og HIST (Høgskolen i Sør-Trøndelag) blant ansatte ved NTNU, pekte NIFU’s tall på en annen tendens ved de øvrige læresteder. På Gjøvik og i Ålesund som eksempel tydet NIFU’s gjennomgang på blant annet større stolthet, en tydelig merkevare, bedret samarbeid med nærings- og samfunnsliv, samt bedret tilgang på ulike støttefunksjoner (se sak og rapport her: https://www.nifu.no/news/ntnu-pa-rett-vei/).
Professor emeritus Steinar Stjernø som ledet det såkalte Stjernøutvalget (https://no.wikipedia.org/wiki/NOU_2008:3,_Stjern%C3%B8utvalget) tok et historisk tilbakeblikk på prosessen og resultatene. I følge Stjernø hadde man flere og flere heterogene institusjoner, til dels bittesmå og sentrert rundt små master- og ph.d.-utdanninger uten samarbeidsflater med andre. Institusjonene konkurrerte om studenter, fagfolk og ressurser. Flere bachelorstudier strevde med å overleve, samtidig som institusjonene gjorde flere påfunn uten mening for å få disse til overleve, samt at institusjonene hadde for liten nærhet til praksis. Opprinnelig var det Stjernø’s formening at antallet institusjoner skulle ned i 8-10, men at en politisk frivillighetslinje ikke muliggjorde dette. Samtidig påpekte Stjernø at insentivene for å bli universitet er stor – det dreier seg om å rekruttere ansatte og studenter. Studenter ønsker papirer fra et universitet og ikke høgskole var hans klare oppfatning, noe som kan medføre at vi også i tiden fremover vil kunne se ytterligere reduksjon i antall institusjoner.
Men, fusjonene har ikke bare medført økt størrelse og større styrke. Det kom tydelig fram i den avsluttende paneldiskusjonen mellom utvalgte rektorer, politikere og Steinar Stjernø. Flere campus gir utfordringer med å binde sammen, og det kan være utfordringer knyttet til intern arbeidsdeling eksempelvis knyttet til å balansere faglig konsentrasjon og lokale hensyn. Det er også fare for økt byråkratisering og større avstand mellom ansatte og ledere, samt at det er økende konflikter mellom de gamle forskningstunge universiteter og de nye. Riktignok var ingen av de ufusjonerte institusjoner representert i debatten, noe som kunne gitt verdifulle refleksjoner fra hele bredden av UH-Norge.
Steinar Stjernø sørget også for å øke temperaturen på debatten ved å kritisere regjeringen for å pålegge rubb og rake av høgskolene å skulle drive forskning på høyt nivå, uten å gi disse midler – https://www.universitetsavisa.no/politikk/2019/02/11/Stjernø-refset-Regjeringa-for-mangel-på-finansiering-77521.ece
