Riktignok snakker jeg ikke her om immunitet mot kritikk, men immunitet mot å gi opp så snart tilbakemeldingene ikke blir helt slik man har forestilt seg. Et kritisk blikk på forskning, søknader og planlagte prosjekt kan etter mitt skjønn bidra til å heve kvaliteten på, og kanskje også relevansen til, fremtidige forsøk, studier og søknader. Motgang og kritikk er uunngåelig i forskning. Kanskje er det nettopp evnen til å møte denne type kritikk med faglig selvrefleksjon, kollegial drøfting og ikke minst ønske om perfeksjon av eget arbeid, som bringer forskningen videre. Mitt håp er at vi klarer å dyrke en slik kultur hos oss ved HiØ, en kultur der det er takhøyde for å stille kritiske spørsmål, om idé, forskningsspørsmål, metodebruk eller fortolkning. Klarer vi det, er jeg ganske sikker på at vi virkelig, i ordets rette forstand, får til et «forskningsløft» ved vår institusjon. Men nok engang, for å nå et slikt mål fordrer det ikke bare at vi utvikler evnen til å være kritiske, men også at vi er bevisste på hvordan kritikken formuleres – at den rettes mot produkt og ikke person. Opplagt innebærer det også evnen til å tåle kritikk, å forstå at kritikken ikke nødvendigvis handler om «meg», men om artikkelen, argumentasjonen eller metodebruken.
I løpet av det siste halvår har jeg hatt glede av å delta på tre ulike doktordisputaser, en som medforfatter, en som kollega og en som opponent. Disputas er en viktig akademisk setting, en setting som i aller høyeste grad er preget av kritikk, der opponenter og kandidat kniver om kritiske aspekter ved avhandlingen. Mitt utgangspunkt er at en disputas er på sitt beste når den bidrar til en faglig diskusjon om styrker og svakheter ved arbeidet, en diskusjon som forhåpentlig bringer kandidatens refleksjon til et nytt nivå (kanskje også opponentens). Dessverre forekommer disputas kun ved avslutning av et doktorgradsløp, eller heldigvis vil vel de fleste av oss mene. Men hvorfor er det slik? Hvorfor skal det å stå «skolerett» for fagfeller bare være noe som markerer slutten på en forskerutdanning? Hvorfor gjennomfører vi ikke tilsvarende i ny og ne for etablerte forskere? For hvor godt tåler vi et kritisk blikk på det vi holder på med som etablerte forskere? Jeg er tidvis usikker.
En annen diskusjon er jo hvorvidt det er interesse i organisasjonen for det man holder på med av fag, utvikling og forskning. For hvor ofte spør vi hverandre om det? Hvor ofte er vi mer interessert i å vite hva naboen holder på med, enn å prate om eget? Jeg har ikke svaret, men jeg tror også her at vi har en vei å gå. En forskningskultur ved HiØ kan således ikke bare være å reise kritiske spørsmål, men også å vise interesse i andres arbeid. En organisasjon der man ikke etterspør resultater fra medarbeideres produksjon og interesse for de funn dette har medført, bidrar slik jeg ser det kun til demotivasjon. Derfor – interesse for fag, forskning, utvikling og pedagogisk virksomhet må gjennomsyre HiØ, fra fagansatt til toppledelse. En slik kultur vil garantert komme studentene våre til gode.
Men hva så med søknader om finansiering? Er det umulig? Nei, det er ikke det – heldigvis. Bare den senere tid har ulike fagmiljøer ved HiØ fått tilslag på søknader om finansiering. Førsteamanuensis Josef Thingnes ved lærerutdanningen (LU) fikk nylig 18 millioner fra Norgesuniversitetet for et prosjekt om digitalisering i lærerutdanningen. Like etter fikk høyskolelektor Camilla Gjellebæk ved helse- og velferd (HV) nesten 1,8 millioner i INTERREG midler til et prosjekt om velferdsteknologi, og ikke minst fikk professor Helge Ramsdal (HV) for få dager siden tilslag på 10-11 millioner fra Norges Forskningsråd til prosjektet «integrerte tjenester for pasienter med dualproblematikk». For HiØ, og ikke minst for de fagmiljøene disse medarbeiderne representerer, er dette opplagt svært gode nyheter.
Mye av det å skrive gode søknader dreier seg selvfølgelig om å lese utlysningen godt, samt det å ha en god idé. Men, det dreier seg også i stor utstrekning om å fortelle en historie, om å beskrive for fagfellevurderere (som ikke nødvendigvis er eksperter på akkurat det du holder på med) hvorfor prosjektet er viktig, og hvorfor nettopp du eller ditt forskningsteam har forutsetningene som skal til for å gjennomføre prosjektet. Det dreier seg altså om å selge en overbevisende idé gjennom en godt fortalt historie. Et annet element er selvfølgelig å kontinuerlig jobbe for å etablere nasjonale og internasjonale nettverk som kan styrke søknaden, både gjennom praktisk bidrag i prosjektgjennomføringen, men også gjennom å se på søknaden med nye øyne.
Ved HiØ har vi ønske om å støtte gode initiativ som kan munne ut i eksterne søknader. Et av de tiltakene vi har iverksatt er etableringen av søknadsstipend som skal gi rom for fristilling til å skrive søknad. Samtidig må vi innse at en del eksterne finansieringskilder (eksempelvis EU) stiller store krav til hvilken administrativ støttefunksjon vi som institusjon skal ha for å drifte prosjekter, noe som opplagt kan by på utfordringer i dagens situasjon. Når det er sagt jobber vi kontinuerlig med å utvikle og styrke forskningsenheten vår, slik at denne kan bidra med praktisk forskningsstøtte gjennom faglige innspill og kontrollmekanisme i søknadsprosessen. For det er vel knapt noe som er så frustrerende som at søknaden, en god idé og skisse, blir avvist på grunn av formelle mangler.
Det har vært økende grad av søknader til eksterne finansieringskilder i senere år, og det er selvfølgelig svært gledelig. På den annen side har vi også observert at enkelte melder behov for forskningsstøtte 24 timer før fristens utløp, noe som forståelig nok begrenser mulighetene for hvilken administrativ støtte man kan gi. Min klare anbefaling til HiØ’s forskere er derfor også at man tidlig i søknadsprosessen, kanskje til og med på det tidspunktet hvor idéen om ekstern søknad dukker opp, melder inn behov for forskningsstøtte til forskningsenheten. Målet vårt er å hjelpe og heie frem alle gode faglige initiativ.
Lykke til.
