CRIStin arbeider med flere oppgaver relatert til forskningsdokumentasjon og tilgang til forskningsinformasjon. Dette ansvaret er gitt fra Kunnskapsdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet, og dekker universitets- og høgskolesektoren, instituttsektoren og helseforetakene.
I løpet av februar og mars vurderer en egen CRIStin-gruppe ved biblioteket ved Høgskolen i Østfold om disse publikasjonene fyller de formelle kravene for å kunne rapporteres inn som vitenskapelige. Denne vurderingen går ikke på faglig innhold, men angår hvorvidt visse formelle kriterier er oppfylt. Et sentralt krav er at en artikkel eller en monografi skal være fagfellevurdert.
Fagfellevurderingen må oppfylle de følgende betingelser:
a) Fagfellevurdering skjer alltid før publisering.
Fagfellevurdering er en prosess som alltid finner sted før publisering av originale forskningsresultater.
b) Minst en fagfelle skal være uten bindinger til utgiveren eller forfatteren.
Et manuskript skal som minimum være vurdert av en ekspert innenfor fagfeltet som er uten bindinger til utgiveren eller forfatteren. Eksperten (en fagfelle med sterke publikasjoner innen området som skal bedømmes) kan være kjent eller anonym.
c) Fagfellevurderingen skal forholde seg til vitenskapelig originalitet og kvalitet.
Vurdering av vitenskapelig originalitet skal inngå i den skriftlige bedømmelsen.
Man kan lese mere om Publiseringsutvalgets definisjon av fagfellevurdering og nivåinndeling av publiseringskanaler på nettsidene til Norsk publiseringsindikator.
Disse betingelsene er noe mindre krevende enn den praksisen som er gjeldende i mitt eget fagfelt (filosofi og litteraturkritikk/teori/historie) der det i internasjonale tidsskrifter og på internasjonale forlag er vanlig med to fagfeller, begge anonyme, som produserer uavhengige rapporter.
Det er en rekke vurderinger som kan gjøres av et manuskript som ikke er fagfellevurderinger. Selv om en kollega er en fagfelle, så vil en kollegavurdering ikke en være fagfellevurdering fordi den ikke er anonym og fordi en kollega har bindinger til forfatteren. En redaksjonell vurdering er heller ikke en type fagfellevurdering fordi den som gjør vurderingen ikke nødvendigvis er en ekspert og fordi en fagfellevurdering skal være uavhengig også av redaktørene.
Nå er det imidlertid slik at fagfeller også brukes til å vurdere andre typer manuskripter enn vitenskapelige artikler og monografier. Fagfeller blir også brukt til å bedømme lærebøker og fagbøker. I slike tilfelle vil vurderingen ikke uttale seg om vitenskapelig kvalitet og originalitet (ny innsikt), men fokusere på andre aspekter som leservennlighet, struktur osv. Denne typen vurderinger er derfor ikke fagfellevurdering som definert av rapporteringsinstruksen.
Imidlertid er det et problem med definisjonen av fagfellevurdering slik den er formulert i Rapporteringsinstruksen: den sier ikke noe om hva som er det egentlige formålet med en fagfellevurdering. Når jeg får i oppgave å foreta en slik vurdering, noe som skjer to til tre ganger i året, så gir alltid den medsendte veiledningen tre alternativer: godkjenning for publisering uten forandringer, godkjenning betinget av man gjør større eller mindre forandringer, eller et godt begrunnet avslag. I alle tre tilfellene er selve avgjørelsen mindre viktig enn begrunnelsene.
En fagfellevurdering skal ha som mål å gi muligheter til å forbedre produktet som vurderes. Også i de tilfelle hvor man anbefaler publisering uten forandringer er det vanlig å komme med forslag til hvordan vedkommende som har levert manus best kan arbeide videre med problemet. Og et avslag skal være meget godt begrunnet på en måte som viser hvordan artikkelen eller monografien kan gjøres publiserbar. Det er naturligvis ikke i alle tilfelle mulig å gi en slik tilbakemelding når produktet har store mangler, men formålet med fagfellevurdering generelt er forbedring.
Å skrive en fagfellevurdering er en krevende øvelse. I mitt eget tilfelle, bruker jeg ofte opp til to hele arbeidsdager på en slik vurdering, også i de tilfelle hvor jeg anbefaler publisering uten å foreslå forandringer. Jeg skriver som oftest ikke mer enn to sider, men vet at mange andre skriver vurderinger som er betydelig lenger. Fagfellevurdering faller inn under det man kan kalle «tjenester for disiplinen» og er noe man gjør ut fra det ansvar man føler for faget, for å opprettholde en faglig standard, og for å utvikle faget videre. Fagfellevurderinger er en viktig del av den faglige konversasjonen som foregår i alle fag og i mange fora. Det er viktig at man forstår dette når man vurderer hvor man skal publisere en artikkel eller en monografi. Man trenger å publisere der man vet man får gode vurderinger.
En fagfellevurdering er derfor ikke noe en forsker skal unngå eller omgå, men heller omfavne og bruke slik det er ment, til å forbedre og styrke den forskningen man ønsker å dele med andre fagfeller.
