I løpet av de fem siste årene har jeg ledet paneler som har akkreditert bachelorprogrammer, masterprogrammer, programområder bestående av flere bachelorprogrammer (engelsk, kinesisk og andre fremmedspråk), institusjoner som har søkt status som college for videreutdanning og institusjoner som har søkt om universitetsstatus. HKCAAVQ begynte sitt virke i 1990, og var da basert på det britiske Council for National Academic Awards som hadde holdt på siden 1965. Det er mye erfaring samlet i og mye å lære av en slik institusjon.
Fortsettelse under bildet.
Det settes sammen et nytt panel for hver akkreditering. Prorektor Stein Haugom Olsen ledet panelet denne gangen. Fra venstre; Jerry Kok (HKCAAVQ), Professor Sin Wai Chan, Professor John Burns, Stein H Olsen, Dr. Jennifer Law (HKCAAVQ), Dr. Simon Fung og Professor Pong Chi Yuen.
Noe av det som skiller HKCAAVQ fra vårt eget NOKUT (en institusjon med ganske kort fartstid) er at organisasjonen er uavhengig av statlige myndigheter og finansierer sin virksomhet gjennom de tjenester den kan tilby. De har sin akkrediteringsmyndighet fra et vedtak i Hong Kongs lovgivende forsamling (LEGCO), og må naturligvis forholde seg til de rammer som settes av det som heter The Education and Manpower Bureau, men de rapporterer ikke til og er ikke ansvarlige overfor regjeringen i Hong Kong.
Dette har en viktig konsekvens: de vurderinger som HKCAAVQ foretar er avhengig av HKCAAVQs troverdighet. Tjenestene de yter må være av høy kvalitet og anerkjent av kundene, dvs. av de høyere utdanningsinstitusjonene i Hong Kong og av dem som søker om å oppnå en slik status.
Troverdigheten sikres gjennom tre forhold. De panelene som oppnevnes for å akkreditere programmer og institusjoner er bredt sammensatt av akademiske eksperter som til sammen skal dekke alle programmets disipliner. Ekspertene har internasjonale navn i sine disipliner og skal nyte høy respekt også i Hong Kongs akademiske kretser slik at vurderingen de gjør skal ha akademisk tyngde. Et panel som skal vurdere et bachelorprogram eller et masterprogram har som regel fem medlemmer, hvorav to kommer fra Hong Kongs universiteter, to utenfra (og det betyr som regel at de hentes inn fra den engelskspråklig verden, Storbritannia, USA eller Australia) pluss panellederen som alltid kommer utenfra Hong Kong. Er det et programområde som skal vurderes, utvides panelet med ett eller to medlemmer for å ivareta alle områdets disipliner.
Hensikten med å ha tre representanter utenfra Hong Kong er å kvalitetssikre de vurderingene som panelet gjør gjennom en benchmarking mot internasjonale normer. Panelets internasjonale sammensetning skal garantere at de standarder som brukes, er de samme som brukes i den engelskspråklig verden for øvrig.
Det tredje forholdet som sikrer troverdighet er at vurderingsprosessens er omfattende og grundig. Panelet gjennomgår alle sider ved programmet som skal akkrediteres på grunnlag av en selvevalueringsrapport der institusjonen forklarer hvorfor de mener at programmet møter kvalifikasjonsrammeverkets kriterier for denne typen program. I tillegg gjennomgår panelet hundrevis med sider av underlagsmateriale som de får tilsendt, og der de finnet at det ikke foreligger tilfredsstillende eller tilstrekkelige opplysninger rekvirerer de mer materiale.
Panelet vurderer også i hvilken grad institusjonen gir de ansatte tilstrekkelig forskningstid og hvilke økonomiske ressurser som er gjort tilgjengelig for at det faglige personale skal kunne drive forsknings på et tilfredsstillende nivå. Et program kan nektes akkreditering fordi institusjonen ikke kan godtgjøre at ansatte i dette programmet gis tilstrekkelig tid og tilstrekkelig med ressurser til å drive forskning. Og endelig vurderer panelet den akademiske planen som foreligger for utviklingen av programmet i akkrediteringsperioden, en plan som også forutsettes å gi en fyldig redegjørelse for hvordan man skal rekruttere og beholde velkvalifisert personale samt å gi eksisterende personale mulighet for å utvikle seg videre.
Prosessen avsluttes med et institusjonsbesøk som ved akkrediteringen av et bachelor eller masterprogram varer i tre dager, og panelet møter og intervjuer alle som har noe med programmet å gjøre: institusjonsledelsen, fakultetsledelsen, instituttledelsen, faglige ansatte, studenter (deriblant også studenter som har fått sin grad og er i jobb), eksterne sensorer, akademiske rådgivere (alle gradsprogrammer har rådgivere fra andre institusjoner i Hong Kong) og arbeidsgivere. Alle får detaljerte spørsmål om de sidene ved programmet som angår akkurat dem. Panelet gjennomgår regnskaper og rekrutteringsgrunnlag for å se om programmet er bærekraftig, og besøker bibliotek og andre fysiske ressurser av betydning for programmet: seminarrom, auditorier, språklaber, datalaber osv.
Panelet støttes av en seniorrådgiver fra HKCAAVQ som kjenner alle regler og rutiner for akkreditering og kvalitetssikring og som har et lite team som utfører alle administrative oppgaver i forbindelse med en akkrediteringen, deriblant også utformingen av selve rapporten.
Troverdighet koster. En institusjon som ønsker å få akkreditert en bachelorgrad må ut med tre hundre og nitti tusen norske kroner. Da må institusjonen allerede være akkreditert som en videreutdanningsinstitusjon med rett til å undervise bachelorprogrammer, hvilket koster 1.600 000 norske kroner. Institusjoner som ønsker å bli vurdert som universiteter må ut med 1.900 000 norske kroner. Og resultatet av vurderingen er ikke gitt på forhånd. Den forrige akkrediteringsprosessen jeg deltok i i november i fjor, endte med at vi nektet å gi institusjonen rett til å undervise bachelorprogrammer.
Ikke noen av pengene tilfaller panelet. Panelet får sine reiseutgifter og sine diettpenger dekket, men selve jobben gjøres som en del av det man i det internasjonale akademiske samfunn anser som «tjeneste for disiplinen» eller «tjeneste for det akademiske samfunn». Det forventes at man tar et ansvar for sitt fagområde uten at man derfor får noen godtgjørelse. Det er det samme som gjelder når man nedlegger et betydelig arbeid med å vurdere et manuskript for et faglig tidsskrift. Fagfellevurderinger er en del av det ansvaret som følger med jobben. Uheldigvis er begrepet om «tjeneste for disiplinen» forsvunnet fra norsk akademisk kultur fordi alt man gjør er arbeidsplanstyrt.
Som jeg sa innledningsvis så er det mye å lære av den erfaringen som andre har samlet og ved å delta i utøvelsen av sitt fag i andre fora enn de man finner her hjemme. Ikke minst er det tilfredsstillende å oppleve at man er del av et akademisk samfunn som strekker seg over mange kontinenter. Man skjønner da bedre hva «internasjonalisering» egentlig betyr.
