– Forskerne har et stort ansvar for å gjøre forskning tilgjengelig

 – Forskningsformidling er svært viktig i et kunnskapsbasert samfunn og en viktig del av den kunnskapsbaserte omstillingen vi skal igjennom. Forskerne har et stort ansvar, og ved å gjøre forskning tilgjengelig får vi frem hva vi vet og hva vi ikke vet, sier Mari S. Tveit som er administrerende direktør i Forskningsrådet.

Som en del av programmet under årets forskningsdager inviterte Høgskolen i Østfold denne uken til debatt om akademisk ytringsfrihet. Tveit var blant de inviterte deltakerne i paneldebatten og hun mener det er viktig at vi gjør forskningen mer tilgjengelig for "folk flest". 

– Det er viktig at vi kommuniserer med allmennheten og forteller om forskning også til de som ikke leser vitenskapelige tidsskrifter. Derfor må vi ta del i debattene, forklarte hun. 

"For oss som er ledere er det viktig ha et klart bilde av dette slik at vi kan gjøre en enda bedre jobb, både når vi heier frem forskerne, og når vi står sammen med dem i stormen når det trengs."

Mari S. Tveit, administrerende direktør i Forskningsrådet om akademisk ytringsfrihet

Høgskolens prorektor for forskning og formidling Kristi Cecilie Grønvold Bache deltok selv i debatten og sier det er viktig for institusjonen å sette akademisk ytringsfrihet på dagsordenen.

– God ytringskultur bygges nedenfra hver dag, sa hun innledningsvis. 

Preget av selvsensur

Tidligere i år la Kierulf-utvalget frem sin rapport om akademisk ytringsfrihet. Her kom de blant annet kom med forslag til hva som kan gjøres for at flere forskere vil formidle mer, og hvor viktig det er å legge til rette for en bred offentlig samtale/debatt om forskning.
Rapporten fikk mye omtale i media. Se hele rapporten. 

Saira Basit som er dekan ved Forsvarets høgskole og satt i Kjerulf-utvalget, deltok også i debatten på Litteraturhuset. Her beskrev hun i grove trekk hvordan utvalget jobbet med å identifisere mulige tusler mot ytringsfriheten. 

– Det vi opplevde og så var at kulturen blant forskere var preget av selvsensur. Akademikere som begrenser akademikere og akademikere som begrenser seg selv, fortalte Basit. 

Funnene i Kjerulf-utvalgets rapport tyder på at kulturen ved den institusjonen som forskeren er i spiller en stor rolle. Løsningen på problemet ligger blant annet i hvordan ledere tilrettelegger for at forskere kan stå frem på eget fagfelt. 

– Klok ledelse er en veldig viktig del av dette og det å sette det på agendaen for ledere, påpekte Basit. 

En sterkere "heia-kultur"

Basit fortalte at rapporten har bidratt til en endring i kulturen på hennes egen arbeidsplass.
– Hos oss har det definitivt forandret seg, kulturbygging har begynt å sitte litt mer i veggene, fortalte hun. 

Forskningsdirektør Tveit er ikke i tvil om at ledere spiller en viktig rolle i forhold til å skape en god grobunn for akademisk ytringsfrihet. 

– Når noen har vært frempå må vi heie på det. Å jobbe det inn som meritterende i kulturen er et lederansvar. Det er helt opplagt at vi har en systemfeil på dette, sa hun.

Ifølge en rapport fra Institutt for samfunnsforskning (2021), lar nesten halvparten av forskerne i Norge være å formidle forskningsfunn i offentligheten. Årsakene til hvorfor de velger å avstå fra debatten kan være mange - og delte. 

At forskningsformidlingen i dag er for preget av tellekant-prinsippet og formelle prosesser er en av problemstillingene som også kom frem i debatten. Men hvordan formidling skal vektlegges kan det nå bli en endring på. 

– Det er store prosesser i gang som flere store internasjonale og nasjonale institusjoner har sluttet seg til. Prosesser som «Reforming research assessment» som er at man bredder ut og endrer litt måten man evaluerer forskingen på, for eksempel når man skal ha forskningsprosjekter, eller om man skal søke på en vitenskapelig stilling eller søke på et opprykk – hva er det som skal gjelde da? spør Tveit.

Før hun fortsetter:
– I dag er dette spisset veldig på forskningsformidling inn mot publiseringspoeng og indeks, disse tellekantene som er særlig knyttet til forskningsformidlingen med vitenskapelig publisering. 

Hun understreker at den vitenskapelige publiseringen er svært viktig og på ingen måte noe som skal erstattes av noe annet. 

– Men det er en måte (Reforming research assessment-prosessen red. anm.) å bredde det noe ut slik at også andre aktiviteter som også er veldig viktige i det kunnskapsbaserte samfunnet, kan tillegges vekt i sammenhengen. Det må vi jobbe veldig systematisk med og det har vi i Forskningsrådet sagt at vi vil være med på, understreker hun. 

Ubehagelige sannheter bør frem i lyset

Frykten for å miste regien på eget budskap og tabloidisering er også noe forskere oppgir som en grunn til at de velger å avstå fra å ta del i samfunnsdebatten. Frykten for negative reaksjoner, hets og sjikane, i særlig grad knyttet til forskning på betente temaer, er også en bremsekloss i formidlingsarbeidet. 

Sjefsredaktør og journalist Danby Choi deltok i debatten. Han mener forskere må våge å fronte egen forskning, også på omstridte temaer.

– Jeg synes ikke vi skal slutte å snakke om ubehagelige sannheter. Hvis det brenner noe sted er det fint å vite hvor det brenner, påpekte han.

Han mener forskere også må våge å gi slipp på regien i møte med journalister og stole på at  sitater ikke tas ut av avtalt kontekst. Men fra eget redaksjonelt arbeid kjenner han godt igjen forskeres skepsis til å uttale seg i media. Enten fordi de selv føler de kan for lite eller fordi andre forskere kanskje vet mer om temaet. 

 – Mange forskere sier at de sitter og tror de ikke kan noe. For meg er det åpenbart at dere er høyst kompetente til å uttale dere, sa Choi.

I likhet med Tveit og flere av en andre i panelet pekte han på medietrening som et viktig virkemiddel for å gi forskere den nødvendige selvtillitsboosten til å stå frem i samfunnsdebatten. 

Trenger trening i å stå i stormen

I debatten var forskningsdirektøren også helt tydelig på at ledere har et stort ansvar i forhold til å motarbeide kanselleringskultur. 

– Som leder og i akademia kommer det mange kanselleringskrav, alt fra temaer som ulv, vindmøller og økologisk landbruk. Men om en forsker er der ute, med de krav som skal oppfylles, er det ikke snakk om at en leder skal stoppe det – punktum, sa Tveit. 

Hun mener forskere ofte vil oppleve å stå i stormen og derfor må trenes i nettopp krevende situasjoner og hard motbør. 

– Det er veldig viktig at vi ikke viker tilbake og at vi ikke bedriver selvsensur fordi det er krevende temaer. Da må forskerne få backing både til å øve, til å håndtere det og backing til å stå i det, understreket hun. 

Debattpanelet fikk underveis muligheten til å svare på spørsmål og betrakninger fra salen. Tveit oppsummerte debatten slik:

– Dette ble en veldig interessant, spennende og morsom debatt hvor vi får frem mange perspektiv og ulike erfaringer. Folk her har delt av sine egne erfaringer, så vi får virkelig satt disse utfordringene i fokus og høre hvor krevende det kan være å stå i slike saker i offentligheten.