Familien til Zemmour kom fra et fransk Algerie som forsvant etter at krigen mot FLN tok slutt i 1962. 1,5 million franskmenn forlot da alt de eide i full hast. Selv opplevde han aldri flukten. Familien forlot landet så tidlig som i 1958, og Eric ble født i Frankrike. Han vokste likevel opp med minnet om et fedreland som var blitt borte. Han slet med å finne sin plass i en relativt fattig forstad utenfor bykjernen i Paris og i et fransk samfunn som ikke var så begeistret for å ta imot fransk-algeriere. Zemmour møtes med skrekk og gru når han foreslår at franskfødte muslimer som ikke vil ta innover seg republikkens lover, skal kastes ut. Hans svar er at algerierne gjorde det samme mot franskmenn i 1962 – det er altså fullt mulig.
I tillegg har Zemmour berberske og jødiske røtter. Berberne levde i Algerie før islam kom dit. De måtte etter hvert godta arabernes styre. Jøder i det franske Algerie fikk på sin side fransk statsborgerskap ved Crémieux-loven i 1870. Fra å være annenrangs borgere på linje med muslimer, ble de likestilt med franskmenn fra fastlandet og skilt fra den muslimske befolkningen. Vichy-regimet fratok franske jøder fra Algerie sitt franske statsborgerskap i oktober 1940. De fikk det tilbake i oktober 1943 etter at det frie Frankrike inntok Algerie og Marokko.
Denne bakgrunnen preger Zemmour på flere måter. For det første er historiesynet hans tuftet på minnet om et Algerie han ble frarøvet. Det kan brukes på mange vis. For eksempel: Det som skjedde der må ikke skje igjen i Frankrike, ved at landet islamiseres og franskmenn byttes ut med (nord)afrikanere. Det ligger et underliggende element av hevn i Zemmours forhold til muslimer. Bakgrunnen har også gitt ham et sterkt behov for å overkompensere. Frankrikes sekulære system, kultur og skole ga Zemmour en ny sjanse, gjorde ham til et annet menneske enn han var født til å bli. Han omfavnet den franske revolusjonens idé om universelle borgere som frigjøres fullt ut fra etnisk eller religiøs tilhørighet. Et meritokratisk skolesystem og akademiske studier ved Sciences-Po i Paris lot ham klatre på rangstigen. Fransk assimileringspolitikk gjorde det mulig å ikke være fransk-algerisk, jøde og fattig. Det er han uendelig takknemlig for.
Zemmour nådde aldri helt til topps. To ganger mislyktes han med komme inn på elitehøyskolen som utdanner lederne i landets sentrale statsadministrasjon. Nederlaget vekket frustrasjon, samt mistenksomhet mot en intellektuell elite som han i første omgang ble utstøtt fra. Han valgte å bli journalist for å komme inn på innsiden, og det lyktes han med. Han er i dag en av Frankrikes mestselgende politiske forfattere. En slik suksess krever ofre. Skal man erobre pidestallen og bli en del av et idealisert Frankrike, må man gi avkall på egen fortid og egen kultur. Man må til og med gå så langt som å velge et «anstendig» fransk fornavn for sine barn for å bevise at man er assimilert. Avvik fra den republikanske modellen tolereres ikke. Et multikulturelt og multikonfesjonelt Frankrike fremstår som et mareritt.
Da han var journalist i den konservative avisen Le Figaro, snakket Zemmour lite om sin bakgrunn. I de senere årene har fortiden fått et formål: Det han selv klarte, må alle klare. Sårbarheten ble gradvis til intoleranse uten plass til kompromiss. Han har lest mest, vet best, og motsier ikke seg selv. Fra å være konservativ, gikk han til å bli reaksjonær.
Nittitallets radikale Zemmour ble byttet ut med den radikaliserte Zemmour på 2000-tallet. Han ble mer arisk enn arierne, mer ekstrem enn ekstremistene. Hans ytringer skremmer selv Marine le Pen, lederen for det radikale høyrepartiet Nasjonal Samling. Han omfavnes derimot av «det nye høyre» – monarkister som vil destabilisere republikken og identitære grupperinger. Han blir dessuten revisjonistisk når han omtaler Dreyfus-saken eller deportasjonen av jøder under Vichy-regimet.
Zemmour hevder et virkelighetsbilde der Frankrike er i borgerkrig mot innvandrerinvasjonen. Ideen hentet han fra Jean Raspails bok «De helliges leir» (1971). Taper man krigen, vil franskmenn byttes ut med ikke-kristne, ikke-hvite ikke-europeere. En annen inspirasjonskilde, forfatteren Renaud Camus, diktet i 2010 opp begrepet «Den store utskiftningen». Denne konspirasjonsteorien motiverte blant annet Brenton Tarrant i New Zealand i 2019. I USA spres den på ytre høyre som en mer spiselig retorikk enn white genocide.
Zemmour er politisk målbevisst. I motsetning til Trump er han kultivert, interessert i historie og han kan fransk politikk. Men i likhet med Trump er han opportunist. Hans reaksjonære utbrudd om islam, innvandring, muslimer eller kvinner betyr ikke at han mister besinnelsen. Han har klekket ut en plan for å kapre makt.
I 2012 vant sosialisten François Hollande presidentvalget ved å forene venstrekreftene. I 2017 vant Macron ved å forene moderate fra venstre og høyre. I 2022 sikter Zemmour til å gjøre noe ingen har klart før: å forene en svekket høyreside med de som synes at le Pen ikke er radikal nok. Sammen har de over 30 prosent av stemmene.
Zemmour har gjort regnestykket. For ham er de politiske partienes tid er forbi. Veien til Elysée-palasset står åpent for nye kandidater med høy kjendisfaktor. I 2017 veltet franske velgerne bordet da de stemte venstre-og høyresiden ut samtidig, for første gang siden 1958. Zemmour vil ta denne «oppryddingen» et skritt lenger i 2022.
Denne kronikken er skrevet av Franck Orban, førsteamanuensis ved HiØ, leder av forskergruppen AreaS og medprogramleder i podkasten «Frankrike forklart.» Den ble publisert i Klassekampen 3. desember 2021.