Han kom som en rakett inn i fransk politikk på slutten av fjoråret og lå an til å bli president Macrons store utfordrer ved årets presidentvalg. Nå sliter den kontroversielle skribenten og presidentkandidaten Éric Zemmour i motbakke på meningsmålingene, innhentet av sine tidligere uttalelser om Putin og Ukraina. Men han har et ess i ermet: Marion Maréchal, niesen til Marine Le Pen.
Marion Maréchal er ingen hvem som helst. Ikke bare er hun Marine Le Pens niese og barnebarnet til Jean-Marie Le Pen, hun er også en av Frankrikes mest populære politiske skikkelser, og har en særlig høy stjerne blant verdikonservative og katolske velgere. I 2012, bare 22 år gammel, ble hun valgt inn i Nasjonalforsamlingen for Nasjonal Front. Den gang gikk hun fortsatt under navnet Marion Maréchal-Le Pen, men kvittet seg med det stigmatiserende sisteleddet i etternavnet i 2018, ett år etter at hun forlot politikken for å konsentrere seg om «livet utenfor». Etter tantens nederlag mot Macron i 2017, bestemte nemlig Maréchal seg for å ikke stille til gjenvalg. I 2018 avslørte hun sitt nye prosjekt: ISSEP (Institut de Sciences Sociales, Économiques et Politiques), en samfunnsvitenskapelig høyskole med base i Lyon, som hun frem til nå har vært direktør for.
Fra metapolitikk til politikk
Målet med den nystartede skolen var å være en motvekt til de tradisjonelle franske eliteskolene, de såkalte grandes écoles, der Sciences Po og École nationale d’administration har vært blant de mest kjente. Dette er skoler Maréchal og hennes likesinnede anser som venstrevridde og uniforme: I deres øyne utgjør de en slags politisk korrekt kjøttkvern, der alle kommer ut i den andre enden, nærmest hjernevasket, med den samme ballasten og de samme meningene. Hensikten med ISSEP var derfor å bryte med venstresidens intellektuelle hegemoni, blant annet ved å sette tenkere som ofte blir uglesett i fransk offentlighet på pensum, som Joseph de Maistre, Charles Maurras og Ayn Rand. Maréchal har brukt de siste fire årene på å utdanne «morgendagens ledere», som et ledd i en større kulturkamp mot venstresiden – og mot president Macron.
Etter at hun trakk seg som folkevalgt i 2017, har Maréchal etter eget sigende hatt et metapolitisk prosjekt, der det har handlet om å spre ideer, holdninger og verdier, snarere enn å vinne valg. Men allerede i 2018 ante man konturene av et politisk comeback, da Maréchal var en av headlinerne under det Republikanske partiets årlige Conservative Political Action Conference (CPAC) i Washington. Der holdt hun en tale som i korte trekk oppsummerer det hun står for: lovprisning av nasjonalisme, selvråderett og kjernefamilien på den ene siden, koblet med kritikk av EU, innvandring og liberale verdier på den andre. Siden den gang har hun holdt fast ved sin mer tilbaketrukne rolle, samtidig som hun har beveget seg stadig lenger ut på den politiske scenen igjen, blant annet gjennom å kritisere partiet hun engang tilhørte – det som nå heter Nasjonal samling.
Et svik mot Le Pen-familien
6. mars i år tok hun skrittet ut og gjorde et fullskala politisk comeback. Da sto hun skulder ved skulder med Éric Zemmour, tantens nemesis, under et folkemøte i den sørfranske byen Toulon. Maréchal, som har vært i Zemmours innerste krets i en årrekke, åpnet talen med å henvende seg direkte til ham: «For en glede det er, Éric, etter fem lange år utenfor politikken, å komme tilbake for å støtte ditt presidentkandidatur!» Hun innrømmet også at det har vært en vanskelig beslutning, gitt hennes politiske fortid og, ikke minst, hennes familietilhørighet: Ved å støtte Zemmour, vender Maréchal samtidig ryggen til sine egne. For Marine Le Pen, som har vært med å oppdra Marion, er det et smertefullt svik. Jean-Marie Le Pen, syvende far i huset, har omtalt barnebarnets støtte til Zemmour som «sjokkerende» – en påstand som fremstår noe overraskende, gitt at han selv er blitt ekskludert av partiet han var med på å stifte av sin egen datter. Ikke rart Le Pen-familien fortsetter å fascinere franskmenn.
Oppmerksomheten rundt Le Pen-klanen og sviket mot tanten har gjort Maréchals støtte til Zemmour til en kjærkommen fjær i hatten. Mange av hans tilhengere håper at hun vil gi deres presidentkandidat et sårt tiltrengt løft på meningsmålingene, etter at han synes å ha stagnert rundt 10 prosent, mens Le Pen rykker stadig nærmere Macron og ligger på rundt det dobbelte. Krigen i Ukraina synes å ha hatt veldig ulike utslag for de to kandidatene på ytre høyre fløy: Mens Le Pen ikke har lidd nevneverdig av sine tidligere forbindelser med russiske banker og bilder av Putin på enkelte valgkampbrosjyrer, har Zemmour måttet tåle massiv kritikk etter at han uttalte at Frankrike ikke bør ta imot ukrainske flyktninger – i tråd med hans mål om null innvandring. Hans tidligere hyllest av Putin har også fått en mildt sagt dårlig bismak i disse dager: Mannen som har uttalt at han drømmer om «en fransk Putin» og at Putins krav når det gjelder Ukraina er «legitime», har nå måttet stå skolerett og ta tilbake mange av sine utsagn.
Mot en seier – på sikt?
Til tross for denne kanossagangen, har Zemmour langt fra gitt opp kampen om Élysée-palasset. 27. mars samlet han titusenvis av entusiastiske tilhengere og støttespillere, deriblant Maréchal, på den ikoniske Trocadéro-plassen ved Eiffeltårnet, slik Nicolas Sarkozy gjorde det i 2012 og daværende presidentkandidat for høyresiden François Fillon gjorde det i 2017. Disse folkemøtene har gitt navnet til en egen fløy på høyresiden, «la droite du Trocadéro»: Dette navnet viser til det identitære, ultrakonservative og innvandringsfiendtlige høyre, som Zemmour stolt sier han representerer. «Jeg er den eneste ekte høyrekandidaten», erklærte han til stor applaus. Publikum svarte med et taktfast «On va gagner» – vi skal vinne. At årets presidentvalg kan vinnes, er nok svært tvilsomt. Til det fremstår Zemmour for splittende, Macron for sterk og Ukrainhttps://www.morgenbladet.no/ideer/kronikk/2022/04/08/maktkamp-pa-ytre-hoyre-zemmour-og-le-pens-niese-kan-skape-ny-front/a-krigen for altoverskyggende. Men selv om Zemmour, med sin kontroversielle stil og besettelse mot islam, splitter det franske folk i synet på ham, kan han meget godt samle den franske høyresiden og skape en ny høyreside etter valget, der det historiske skillet mellom det «vanlige» høyre og ytre høyre viskes ut. På sikt er det uttalte målet, både for Maréchal og Zemmour, nettopp en «union des droites». Dersom Macron vinner igjen, er sjansene gode for at de kan oppnå det – sammen.
Kronikken er skrevet av Kjerstin Aukrust og er publisert i Morgenbladet 8. april 2022.