Sist gang dette skjedde var med president François Mitterrand i 1996. Neste gang blir det trolig med Valéry Giscard d’Estaing, som er 93 år og er den eldste tidligere fransk president som ennå lever.
Ingen kommentator klarer å forholde seg nøytralt til Chirac. Noen beskriver ham som en ekte statsleder og franskmann, mens andre stempler ham som presidenten som fikk velgerne til å miste enhver tillit til politikk og til presidentembetet. Begge versjoner kan stemme.
Jeg vil på min side hevde at han være gaullismens siste ektefødt representant og kanskje gaullismens siste mohikaner.
Det er rørende å se hvor mange sympatierklæringer som strømmer fra kjente og ukjente etter at nyheten om Chiracs bortgang spredte seg. Dagligdags politiske kynisme viker unna for et hav av følelser. Hvorfor?
Fordi Chirac ansees av mange for å være den siste franske president som opplevde gaullismen på nært hold. Hans karriere begynte på 1960-tallet mens de Gaulle satt som president for å ta slutt førti år senere da han forlot presidentrollen i 2007.
Han ble statssekretær for økonomi og finans i ung alder. Så fikk han ministerposter under de Gaulles etterfølgere, først Georges Pompidou - han ble bl.a. en populær landbruksminister som forsvarte franske bønder med nebb og klør mot Brussel -, så Valéry Giscard d’Estaing, hvor han ble statsminister i to år før han sa opp med brask og bram i 1976.
Parisere husker ham som byens ordfører mellom 1977 og 1995. En generasjon franskmenn vokste opp med Chirac, først som opposisjonsleder på 1970-tallet, så som statsminister mellom 1986 og 1988, før han ble valgt som president etter to mislykkede forsøk i 1981 og i 1988. Franskmenn elsker berg-og-dal livsforløp.
Chirac vil først og fremst huskes for sin franskhet. Han var en høy og pen mann som lett kunne skru på sjarmen. I og utenfor Frankrike symboliserte han de beste og de mindre gode sidene ved å være fransk. Han var jovial, nysgjerrig, morsom og var beryktet for en grenseløs appetitt for mat og kvinner.
Men han kunne også være impulsiv, utålmodig, nådeløs og løgnaktig. Han kom uansett tett i kontakt med franskmenn. Mange som stilte i kø foran Elysée-palasset for å hedre ham en siste gang hadde sitt eget minne om et uforglemmelig møte med Chirac, hvor de følte seg fullt og helt sett og hørt.
En slik folkenærhet er en sjelden vare i et politisk system som preges i høyeste grad av hierarki. To år etter å ha blitt valgt til president sliter fremdeles Emmanuel Macron med å riste fra seg byråkrat- og elitestemplet.
Macrons folkelighet virker ofte kunstig. Det er derfor forståelig - selv om det er ufortjent -, at mange franskmenn anser Chirac som den beste presidenten Frankrike har hatt under den Femte republikk sammen med de Gaulle.
Der ligger ett av Chiracs mange paradokser. Selv om han var i utgangspunktet et produkt av Frankrikes elitesystem, klarte han over tid å knytte bånd til det rurale Frankrike. Den årlige landbruksmessen i Paris ga han stadig anledning til å pleie imaget som én som stod folket nær.
For dagens franskmenn, som er desperate etter å ha en statsleder som skjønner dem og «det virkelige landet,» er dette nok til å glemme at de lenge hatet den samme mannen for hans politikk eller hans personlighet.
Mye kan derfor tilgis ham til tross for et liv fullt av selvmotsigelser. Hvordan kunne man ellers skjønne at den samme mannen som solgte den kommunistiske avisen L’Humanité på gata i sine ungdomsår flere tiår senere kunne klage over lukten av innvandrerne som bodde i samme oppgang som såkalte etniske franskmenn?
Men jeg begynte denne teksten med å omtale Chirac som gaullismens siste mohikaner. I hvilken grad treffer sammenligningen med de Gaulle? Jeg tror man bør skille mellom utenrikspolitikk og innenrikspolitikk.
Utenrikspolitisk har Chirac til en viss grad levd opp til gaullismens grunnleggende forventning om at en statsleder skal forsvare ideen om et selvstendig Frankrike.
I likhet med de Gaulle forsøkte Chirac å maksimere Frankrike globale plass med de midlene han hadde til rådighet. Riktignok levde de to i helt ulike utenrikspolitiske epoker. For de Gaulle handlet det om skape Frankrike et større handlerom i et bipolært system som var ledet av Sovjetunionen og USA, der Frankrike kun var en mellomstor makt som de facto måtte stå bak USA i krisetider.
For Chirac handlet det derimot om å navigere Frankrike ut av blokkavviklingen og om å hindre at verden skulle bli unipolær, med et USA som stod igjen som eneste gjenværende supermakt etter Sovjetunionens kollaps.
Der de Gaulle bruke et allsidig bilateralt diplomati mellom Øst og vest, anskaffelsen av atombomben og en ubegrenset dose av frekkhet, brukte Chirac EU og multilateralismen for å øke Frankrikes handlefrihet, samt litt av den samme frekkheten.
Det er derfor primært «det multilaterale Chirac» som hedres i mange land i dag, dvs. mannen som forkastet ideen om at det skulle komme en konflikt mellom sivilisasjoner og som forsvarte det globale kulturmangfoldet.
En slik humanisme hindret derimot ikke at Chirac hadde et tett forhold til ledere som Ben Ali i Tunisia, al-Gaddafi i Libya, Bongo i Gabon eller Arafat. I likhet med de Gaulles lyktes han å sette Frankrike på kartet. Det var tilfellet med Frankrikes høylytte nei til USAs ulovlige invasjon av Irak i 2003, landets militære rolle under Balkan-krigene og gjentatte støtteerklæringer til en to stats-løsning i konflikten mellom Israel og Palestina.
I likhet med de Gaulle var Chiracs bestrebelser utad likevel ikke alltid vellykket. Chiracs nei til Irak-krigen var modig, men hindret ikke Bush-administrasjonen til å overkjøre FN-systemet. Frankrike ble usatt for systematisk French bashing og europeerne ble splittet.
Det samme kan sies om hans engasjement i klimaspørsmålet eller om han EU-politikk. Talen i Johannesburg i september 2002 var kanskje visjonær, men den forble i det store og hele kloke ord.
Når det gjelder det andre gikk Chirac - i likhet med de Gaulle - gjennom en lang prosess som førte ham fra en harnisk opposisjon til EUs integrasjonsprosess på 1970-tallet til fullt og helt å omfavne en Union som han definerte som en føderasjon av nasjonalstater tidlig på 2000-tallet.
De Gaulle klarte aldri å skape det statsbaserte EF han ønsket seg. Tvert imot endte han opp i en forsvarsstilling som skadet Frankrike.
Chirac opplevde litt av det samme etter 2004 da det handlet om å sikre Frankrikes innflytelse i et EU med over 25 land eller da han mislyktes i å få franske velgere til å støtte EUs nye traktat i 2005.
Det franske nei lammet Unionen idet EU ble utvidet østover og svekket Frankrikes stemme. Det ødela også presidentembetets prestisje på hjemmebane. Men Chirac ble i 12 år Frankrikes ansikt utad i en verden som hadde begynt å tvile på Frankrike globale innflytelse.
Hva med innenrikspolitikken? I hvilken grad opptrådte Chirac som en gaullist og hva skal dette bety?
Gaullismen var i utgangspunktet en form for pragmatisk politikk framfor en ideologi. I så fall har Chirac vært en paradoksal gaullist. Gjennom sin karriere var han en politiker uten reell ideologisk overbevisning. Han tok mange snuoperasjoner og gikk fra å være konservativ og EU-fiendtlig på 1970-tallet til å bli ultra liberal og euroskeptisk på 80-tallet, for igjen å bli mer kritisk til liberalismen og klar EU-tilhenger på 2000-tallet.
Han var primært opportunist og lot seg ofte rive med og manipulere av rådgivere som kunne hjelpe ham med å vinne og som skadet hans rykte på lengre sikt.
Som politiker hadde Chirac en grenseløs energi som han brukte for å erobre makten. Han svek og ble sveket, men overlevde takket være en utrolig tro på seg selv. Denne troen hjalp i mindre grad etter at han kapret presidentposten.
Han var flinkere til å få makt enn til å beholde den. Hans første mandat ble ødelagt av en håpløs avgjørelse om å oppløse nasjonalforsamlingen - han tok en «Cameron» -, mens det andre ble revet i stykker etter at han tapte avstemningen om EU i 2005. Mellom 2005 og 2007 ble Chirac for de alle fleste persona non grata.
Det ble verre senere. I 2011 fikk ble han dømt til to års betinget fengsel for korrupsjon og maktmisbruk for perioden han var ordfører i Paris. Han var den første tidligere president som noensinne ble kjent skyldig i kriminalitet siden marskalk Pétain i 1945.
Tilsammen ble han en allmektig fransk president i kun 5 av de 12 årene han satt på den republikanske tronen. Resten av tiden besatte han bare presidentembetet.
Flere mente at han skulle ha gitt seg i 1997 eller i 2005. De Gaulle gikk av på dagen i 1969 etter en tapt folkeavstemning om reformen av regioner og senatet fordi han ikke lenger hadde franskmennenes tillit. Slik var ikke Chirac.
I dag hylles Chirac som landsfader. Det har ikke alltid vært slikt. Riktignok klarte han å forene den franske høyresiden to ganger. En første gang uten sentrum med opprettelsen av partiet Samling for Republikken (RPR) i 1976 og en andre gang sammen med sentrum og de liberale med stiftelsen av Unionen for en folkebevegelse (UMP) i 2002.
Han hadde nasjonen bak seg når han forsvarte grunnleggende prinsipper. Vi har nevnt Irak-krigen.
Han ble også den første presidenten som i 1995 torde å erkjenne Frankrikes ansvar i deportasjonen av jøder i Frankrike under andre verdenskrig. Dette fulgte han opp. Han nektet til enhver tid å inngå allianser med det ytre høyre.
Men Chirac splittet også Frankrike. Som statsminister under Mitterrand mellom 1986 og 1988 rev han i stykker viktige sosiale fremskritt som var blitt oppnådd siden 1981.
Verre ble det i 1995 da han lovte velgerne at han ville gå løs på de sosiale ulikhetene i landet hvis han ble valgt til president, for å innføre en ny innstramningspakke seks måneder senere. Millioner av franskmenn inntok gatene. Verst var det i 2002 da han ble gjenvalgt mot lederen for Nasjonal Front Jean-Marie Le Pen med over 82% av stemmene - mange kom fra venstresiden-, for like etter å utnevne en ren høyreregjering.
Han valgte å snu ryggen til det politiske kaoset landet hadde vært på randen av.
Før vi feirer videre den avdøde presidenten bør vi ikke glemme at president Chirac - i likhet med president Mitterrand -, deler et ansvar for å ha skjøvet Frankrikes problemer foran seg, dels pga. handlingslammelse og dels pga. konservatisme, og for ha latt Nasjonal Front vokse på folkets misnøye.
Reformer ble utsatt, statsgjelden og arbeidsledigheten fortsatte å stige og spenningene som rev landet i stykker ble aldri håndtert.
Hans etterfølgere gjorde ikke bedre. Konsekvensen ble at franske velgere kom mer og mer på avveie og at Nasjonal Front igjen kom til andre omgang av et presidentvalg i 2017.
Jacques Chirac klarte kanskje å være gaullismens arvtager gjennom sin utenrikspolitikk. Men i innenrikspolitikken har han vært gaullisten som gravla gaullismen.
8. oktober 2019 publiserte AreaS medlem Franck Orban en kronikk i Dagbladet om tidligere Frankrikes president Jacques Chiracs bortgang og hvordan man skal vurdere hans mandat som president mellom 1995 og 2007.
Franck Orban
Førsteamanuensis
Avdeling for økonomi, språk og samfunnsfag
Leder av forskergruppen AreaS
