Frankrike som militær atommakt
Frankrike fikk A- og H-bomben for over 60 år siden av flere grunner. Landet ville først og fremst bli mer selvstendig fra stormaktene etter blandede erfaringer i avkoloniseringskriger i Asia (Indokina) og Afrika (Algerie) og etter en mislykket ekspedisjon til Egypt (Suez-krisen). Videre ønsket man å øke landets internasjonale tyngde etter svekkelsen som fulgte det militære nederlaget mot Nazi-Tyskland i 1940 og landets okkupasjon frem til 1944. Atomvåpen var en sikker vinner som sikret franskmennene en særstilling under hele den kalde krigen. I Paris tvilte de også på at USA automatisk ville komme europeerne til unnsetning i tilfellet en storkrig brøt ut mot Sovjetunionen. Før Charles de Gaulle kom tilbake til makten i mai 1958 var man derfor innstilt på å bygge A-bomben sammen med andre europeere (det såkalte FIG-prosjektet). Etter 1958 ble en nasjonal satsing heller prioritert. Første prøvesprengning for A-bomben kom i 1960 og åtte år senere for H-bomben. Frankrikes femte republikk, som ble grunnlagt i 1958, gjorde franske presidenter til øverstkommanderende for landets væpnede styrker og ga dem myndighet til å avgjøre om franske atomvåpen skulle brukes, og mot hvem.
Tre nye utspill
Vil man forstå hvordan Frankrikes kjernefysiske doktrine utvikler seg over tid, må man først se på presidenters offentlige uttalelser. Og de kan være ganske bastante. I 1983 slo president Mitterrand følgende fast: «Den sentrale delen i den kjernefysiske avskrekkingsstrategi er statsoverhodet, det er meg.» Hver tale må derfor granskes nøye for å fange opp endringer. Som tidligere nevnt holdt president Macron en viktig tale om Frankrikes plass i Europas forsvar i mars 2020. Nå, fire år senere, kom han med tre uttalelser om samme tema. Den ene var en tale om Europas fremtid ved Sorbonne-universitet 25. april (den såkalte Sorbonne 2). Denne talen var en oppfølging av talen han holdt samme sted, om samme tema i september 2017 (den såkalte Sorbonne 1). 25. april minnet han om at Frankrike etter Brexit de facto har blitt EUs eneste militære atommakt. En følge av dette er at landets kjernefysiske avskrekkingsevne, som ligger sentralt i fransk forsvarsstrategi, indirekte bidrar til å beskytte europeerne. To dager senere kom president Macron med en ny uttalelse i et intervju med unge europeere til avisgruppen EBRA, der han sa at han var villig til å starte en debatt om behovet for et rakettforsvar for europeerne, om produksjonen av langdistansevåpen og om atomvåpen, for dem som har slike våpen selv eller som huser amerikanske atomvåpen på sitt territorium. Denne debatten skal identifisere hvordan europeerne kan beskytte seg på en troverdig måte mot gamle og nye trusler. President Macrons siste uttalelse kom 2. mai i det britiske nyhetsmagasinet The Economist. På spørsmålet om Frankrike og Storbritannia trengte taktiske og strategiske atomvåpen for å håndtere en eventuell eskalering med Russland, svarte han at Frankrike alltid har avvist bruk av taktiske atomvåpen og ideen om at en begrenset atomkrig kan vinnes. Han slo dermed fast at den franske atomdoktrinen fortsatt prioriterte strategiske atomvåpen brukt i en fullskala atomkrig.
Grunnprinsippene består
Frankrike er NATO-medlem og deltar i NATOs integrerte kommandostruktur. Landet deltar derimot ikke i Alliansens kjernefysiske planleggingsgruppe. Ottawa-deklarasjonen fra juni 1974 slo fast at Frankrike, i likhet med Storbritannia, bidrar aktivt til Alliansens globale kjernefysisk avskrekking. Den franske doktrinen om bruken av atomvåpen er basert på fire prinsipper. Det første gjelder atomvåpenets defensive funksjon. De skal kun brukes under ekstreme tilfeller av legitimt selvforsvar og skal kunne påføre en fiendtlig stat katastrofale skader. Franske atomvåpen er ikke rettet mot en motstanders atomstyrker, men mot dens politiske, økonomiske og militære maktsentra. Det andre prinsippet er uavhengighet. Beslutningen om å slå tilbake med atomvåpen deles ikke med andre allierte og delegeres heller ikke til disse. Det tredje prinsippet kalles «streng tilstrekkelighet». Landet holder et atomarsenal som er på lavest mulig nivå - mellom 250 og 300 stridshoder-, men som er stort nok til å kunne slå tilbake i en fullskala strategisk atomkrig. De fleste stridshoder er beregnet på ballistiske missiler som skytes ut fra ubåter. En annen, luftbåren komponent består av kjernefysiske kryssermissiler som kan brukes av noen titalls kampfly. Det siste prinsippet er allsidighet. Franske atomvåpen er ikke rettet mot ett bestemt land eller mål og skal kunne brukes mot enhver fiende som truer landets eksistens.
Forverret sikkerhetsbilde
Opposisjonen internt i Frankrike kom med hard kritikk av Macrons utsagn. Høyresiden, det ytre venstre og det ytre høyre anklaget ham for å gi opp landets suverenitet og for å selge unna kronjuvelen i landets innflytelsespolitikk. En slik kritikk henger tett sammen med valget ved EU-parlamentet, som finner sted i begynnelsen av juni og som kan bli svært problematisk for partiene som støtter presidenten. De fleste som har kjennskap til franske atomvåpen, vet likevel om de fire ovennevnte prinsippene. De vet også at man har diskutert muligheten for å utvide den franske atomparaplyen til andre EU-land eller for å inkludere andre allierte i beslutningen om å bruke atomvåpen helt siden Valéry Giscard d’Estaing var landets president på 1970-tallet. EU-valget kan derfor neppe tenkes å være hovedgrunnen for en mulig utvikling av landets kjernefysiske doktrine. To eksterne faktorer spiller derimot en avgjørende rolle. Den ene er Putins bevæpnede imperialisme og gjentatte atomtrusler mot europeerne. Hittil har han brukt atomtrusselen retorisk for å skremme europeerne fra å gi ukrainerne mer direkte hjelp. Men dette kan endre seg i fremtiden. Den andre faktoren er presidentvalget i USA i november 2024 og faren for at en nyvalgt Trump sår tvil om sikkerhetsgarantien NATO-medlemmer får fra USA. Det kan også handle om et USA som bestemmer seg for å «fryse» de kjernefysiske atomvåpen som de kontrollerer i flere NATO-land midt i en eksistensiell krise. Slike skrekkscenarier kan plutselig kaste europeerne ut i en tilstand av «strategisk ensomhet» som kan bli fatal for dem om de skulle stå uforberedt. En slik risiko bør møtes med en viss grad av strategisk autonomi fra europeisk side, selv om et slikt begrep skremmer mange.
Vitale interesser
Det er i mindre grad Frankrikes doktrine bak kjernefysisk avskrekking som har endret seg, og i større grad hvordan europeiske ikke-atomvåpenstater ser på den i en raskt skiftende geostrategisk kontekst. Franskmenn vil trolig aldri dele eller delegere beslutningen om å bruke atomvåpen til sine allierte. De kan derimot utvide rekkevidden for hvor langt sine vitale interesser går. Tidligere var disse utelukkende knyttet til forsvaret av det nasjonale territoriet. EUs integrasjonsprosess og tettere solidaritetsbånd mellom europeerne har gradvis åpnet for at slike vitale interesser også kan ha en europeisk dimensjon. En dag vil vi kanskje se at den franske (og den britiske) atomparaplyen strekker seg til Polens eller Ukrainas østlige grense. En slik forpliktelse ville forutsette at franske presidenter i fremtiden ikke bryter med landets tradisjonelle forankring i vestlige demokratiske verdier. En annen utfordring er at formen og innholdet på Frankrikes atomvåpenarsenal legger begrensninger på brukerspekteret. Mye tyder på at en fransk atomgaranti ikke vil fungere mot et konvensjonelt russisk angrep mot f.eks. Polen eller de baltiske statene. Med mindre man kan leve med faren for at russerne svarer med et strategisk atomangrep mot det franske territoriet. Hva Storbritannia som atommakt mener om forsvaret av Europa er også viktig. Skal vi i tillegg ha Tyrkia og Norge som NATO-medlemmer i en slik dialog, kan forumet for å drøfte en felles europeisk avskrekkingsevne være Det europeiske politiske fellesskapet. Det ble grunnlagt i Praha i oktober 2022.
Mer ansvarsfordeling
Utfordringen med enhver debatt om kjernefysisk avskrekking er at den bør forbli diffus for å være effektiv. Macron kan verken tilby å dele franske atomvåpen eller være tydelig om hvor langt den franske atomparaplyen vil gå. Men han tok i alle fall sikkerhetsdebatten et skritt lenger ved å trekke en sammenheng mellom atomvåpen, langdistanseraketter og missilforsvar og ved å oppfordre europeerne til å handle raskt. Hans forgjengere var langt mer skeptiske til anti-ballistiske missilforsvarsalternativer som både kunne konkurrere med og svekke Frankrikes kjernefysiske avskrekking. Macrons utspill viser en ny holdning til rakettskjoldprosjektet som Berlin lanserte som en del av NATO – det såkalte European Sky Shield Initiative -, som fikk støtte fra et tjuetalls land, men som også skapte spenning mellom Paris og Berlin. Kan Europas forsvar styrkes ved at NATO og EU opptrer mer samlet? Hva kan Frankrike da tilby? Stiftung Wissenschaft und Politik skrev i januar 2023 at franskmennene trengs for å styrke samarbeidet mellom NATO-landene rundt atomspørsmål. Det kunne for eksempel skje ved at Paris jobber tettere opp mot NATOs Kjernefysiske Planleggingsgruppe (NPG). Det hadde ikke trengt å innebære landets retur der, som neppe ville blitt akseptert på hjemmebanen. Man kunne også se for seg at fransk kjernefysisk avskrekking og paragraf 7 i artikkel 42 av EUs Lisboa-traktat fra 2009 sees mindre adskilt fra hverandre enn det som har vært tilfellet så langt. Det sistnevnte, som egentlig veldig få kjenner til, slår fast at «Dersom en medlemsstat utsettes for et væpnet angrep på sitt territorium, skal de øvrige medlemsstater yte den hjelp og bistand med alle de midler de har til rådighet, i samsvar med artikkel 51 i De forente nasjoners pakt.»
For videre lesing:
- Emmanuel Macron in his own words, Economist
- France’s Nuclear Weapons and Europe, Stiftung Wissenschaft und Politik
- French Nuclear Policy, International Center for Defence and Security
- Speech of the President of the Republic on the Defense and Deterrence Strategy
- French Nuclear Deterrence Policy, Forces, And Future - Fondation pour la Recherche Stratégique
Ukens analyse er skrevet av førsteamanuensis ved HiØ Franck Orban for Den norske Atlanterhavskomité (DNAK). Den er publisert 13. mai 2024 på DNAKs webside.