Steve Bannon vekker interesse. Med en master i sikkerhetsstudier fra Georgetown University og en MBA fra Harvard Business School i lommen, er han godt skolert. Hans profesjonelle karriere strekker seg fra forsvaret (US-marine, Pentagon) og finans (Goldman Sachs, Bannon & Co.) til medier (Seinfeld, flere filmer og dokumentarer og styrelederjobb i det konservative «Breitbart News»). Keith Koffler karakteriserte ham som en «evig rebell» i biografien som kom ut i 2017. Det hindret ham ikke til å bli lommekjent med maktens korridorer i USA etter hvert som hans innflytelse i det ultrakonservative Tea Party-bevegelsen økte.
Etter at han fikk sparken ble Bannon fryst ut av amerikansk politikk, samtidig som han mistet sin posisjon i Breibart News. Da var det på tide å oppsøke hell et annet sted. Erfaringene fra Brexit-avstemningen, valget i USA, samt høyrepopulistenes fremgang i Europa mellom 2014 og 2018, overbeviste ham om at europeerne var modne for det han kalte et «populistisk-nasjonalistisk opprør». Bannon flyttet dermed til Europa og stiftet «The Movement» i juli 2018. «Bevegelsen» skal være motstykket til «Liberal Open Society Foundation,» som George Soros stiftet i 1984 og som bidro til den globale spredningen av liberale demokratiske verdier på 1990- og 2000-tallet.
Den vil fungere som en slags overbygging for den globale populistiske bevegelsen og et møtested for ytre-høyre-bevegelser i Europa og USA. Før Europavalget neste år vil europeiske høyrepopulister hente ekspertise, rådgivning og praktisk hjelp til å vinne valg i eget land. Bevegelsen er med andre ord flaggskipet for Bannons reaksjonære offensiv, som følger det gamle gramscianske prinsipp om at ideologisk og kulturelt hegemoni kommer forut eller går hånd i hånd med revolusjon. Ti fulltidsansatte og et hovedkontor i Brussel skal sørge for dette.
På 1990-tallet kom den venstreradikale grasrotbevegelsen «Attac» med slagordet «en annen verden er mulig.» Man mente at sivilsamfunnets mobilisering vil kunne utgjøre en motmakt mot finansialiseringen av den globale økonomien. Analogien med Bannon er dristig, men ikke ulogisk. Banon deler ikke de tradisjonelle høyreekstremes eller høyreradikales syn om at EU er et monster som må forlates eller avlives og erstattes med «nasjonenes Europa». Tvert imot vil han erobre EU demokratisk fra innsiden ved å gi høyrepopulister makt via demokratiske valgseire. «Bevegelsens» mål for europavalget i 2019 er en nasjonal-populistisk gruppe som vil utgjøre opp til en tredjedel av Europaparlamentets representanter. Med en slik tyngde vil man endre EUs institusjoner og politikk i nasjonalistisk retning. Retorikken som tas i bruk er lik den som ble brukt under valgkampen i USA og i Brexit-debatten. Europeiske borgere som blir frarøvet velstand, identitet og kontroll over egen skjebne i eget land blir oppfordret til å kjempe mot en korrupt elite og «globalister» som Macron, som forfekter Jean Monnets ideal om en stadig tettere politisk og økonomisk integrasjon mellom europeerne. Bannon trekker gjerne fram Marine Le Pens metafor om at «nasjonen» er en juvel som må vernes og poleres.
Bannons ambisjoner møter et EU der populistiske partier vokser frem i Øst og Vest. I noen tilfeller kommer populismen i venstreradikal utgave, der EU-institusjoner anklages for å være en trojansk hest for økonomisk liberalisme. Mer vanlig er høyreradikale former som motsetter seg ikke-europeisk innvandring og tap av nasjonal identitet. I Ungarn forfekter Orbán et EU som skal vende tilbake til sine kristne røtter og sable ned det liberale demokratiet. Macrons seier ved presidentvalget i Frankrike i 2017 skapte et kortvarig håp om at den blåbrune bølgen var forbi. Men valgutfallet i Ungarn, Italia eller Sverige i år dempet slik optimisme.
Moderate regjeringspartier på venstre- og høyresiden er i krise og strever med å gjenvinne velgere uten å måtte skrinlegge demokratiske verdier. De er ikke minst så oppslukt i å forhindre indre kaos at de overser ytre farer. Bannon og Orbán kan kaste bensin på bålet. Spørsmålet er til fordel for hvem. Bak disse navnene ligger mektige aktører som deler målet om å kneble EU. Trump bryr seg ikke om NATO og kalte EU for USAs fiende («foe») i handelskrigen som han satt i gang, mens Putin ruster opp i Nord-Europa og støtter høyreradikale grupper i flere EU-land.
Får ikke europeerne EU på rett kurs igjen, vil Europa bli en slagmark for stormakters grådighet. Slik var det frem til avviklingen av den kalde krigen og slik kan det bli igjen. Europavalget burde også handle om dette.
Franck Orban, førsteamanuensis og leder for AreaS
Avdeling for økonomi, språk og samfunnsfag