Svever over
Trenger den franske presidenten å føre valgkamp? Det kan man begynne å lure på. Han har hatt en ledelse på rundt 25% i meningsmålinger over lang tid med tanke på første valgomgang som finner sted 10. april. Unntatt en kort periode på slutten av 2021 hvor kandidaten fra høyresiden Valérie Pécresse ble sett på som en utfordrer som kunne vinne mot ham, har han også ledet stabilt når det gjelder andre omgang av valget 24. april. Samtlige målinger tyder på at han vil gå videre til andre omgang og at han vil slå enhver motkandidat. Marginen blir minst om han møter Pécresse eller den nasjonalpopulistiske kandidaten Marine le Pen (56/44). Den vil bli størst om han skulle møte den nasjonalrevisjonistiske kandidaten Eric Zemmour (61/39). Et sluttoppgjør mot en kandidat fra venstresiden kan aldri utelukkes på målstreken, f.eks. mot den venstreradikale Jean-Luc Mélenchon. Men et slikt scenario er minst sannsynlig og ville etter størst sannsynlighet ende opp med Macrons seier.
Et Tefal-valg
Macrons sjanser for gjenvalg er store av flere årsaker. Den viktigste er kanskje at franskmenn er lut lei etter over to år med covid-krisen, delvis eller full nedstengning og stadig vaksinepress. En anerkjent valgspesialist sammenlignet årets valgkamp med en Tefal-stekepanne: alt sklir bort og ingenting fester seg hos velgerne. I den forstand oppfattes Macron av mange som noe trygt. Han har en stabil velgermasse på rundt 20-25%, som kommer fra det moderate venstre og høyre. Mange av disse velgerne stemte på ham i 2017 og kommer til å gjøre det igjen i år. En annen årsak er en svak opposisjon. Venstresiden fremstår som idefattig og er splittet mellom syv kandidater som ikke klarer å enes om bare å ha én kandidat som kunne gå til andre omgang. Det ytre høyre er svekket av rivaliseringen mellom le Pen og Zemmour. Én av dem hadde sikkert kvalifisert til andre omgang. Denne fløyen veier over 30% av stemmene. Splittet risikerer derimot begge å forsvinne 4. april. Heller ikke høyresidens kandidat Pécresse gjør det stort i meningsmålingene. Zemmour, le Pen og Pécresse har en oppslutning på rundt 15% hver. Det er ikke nok til å true Macron 4. april. Den sistnevnte har ellers et ekstra ess i ermene som andre ikke har. Han er allerede president.
Valgforbannelse
Å være sittende president som går til gjenvalg gir klare fordeler. Man trenger ikke å bevise at man kan egne seg som president. Man kan mobilisere statsmakten til å profilere seg selv. Man kan veksle eksponeringen i medier mellom det man gjør med president-kapsen og det man gjør som presidentkandidat. Macron har egentlig vært kandidat lenge uten å måtte kunngjøre det offisielt. Ikke minst representerer man landet internasjonalt for å løse pågående kriser - når det går an -, sammen med andre prestisjefylte statsledere som Scholz, Biden eller Putin. Det finnes likevel skjær i sjøen. Franske velgere er kjent for å være kronisk humørsyke og går systematisk løs på dem som besitter politisk makt. Det gjør de ved å vrake lederne som de har gitt makt til gjennom valg. Ser man på alle presidenter under den femte republikk som ble stiftet i 1958, er erfaringen med å bli gjenvalgt som sittende president dårlig. Charles de Gaulle (1965-69) ble riktignok «gjenvalgt» i 1965, men med et annet valgregime enn første gangen i 1958. Georges Pompidou døde av leukemi før hans mandatperiode tok slutt (1969-74). Valéry Giscard d’Estaing tapte gjenvalg i 1981. Nicolas Sarkozy tapte sitt i 2012. Fem år senere trakk François Hollande seg ut av kampen om gjenvalg av frykt for å tape. Det finnes to unntak. Sosialisten François Mitterrand ble gjenvalgt i 1988. Det ble også den konservative Jacques Chirac i 2002. I begge tilfeller delte de makten med en regjering ledet av opposisjonen. I 1988 og 2002 gikk ikke velgerne løs på den sittende presidenten, men på den de holdt ansvarlig for landets tilstand, dvs. statsministeren, som også var kandidat til presidentvalget. Det var ham som ble offer for velgernes vrede. Chirac tapte mot Mitterrand i 1988. Lionel Jospin mot Chirac i 2002.
Kriseperiode
Følger man denne oppskriften, er Macrons gjenvalg ikke sikret. Mange velgere bærer fortsatt nag mot presidenten. Ingen har glemt hvordan de gule vestenes krise ble håndtert i 2018-20. Det ble unødvendig mye vold og statsmakten vaklet. Det samme gjelder covid-krisen, hvor Macron ble anklaget for å sette franskmennene opp mot hverandre gjennom restriksjoner og vaksinepasset, samt for å ta Frankrike i autoritær retning. Etter fem år med ham ved makten kan man ikke si at gapet mellom eliten og folket ble mindre. Samfunnet er heller ikke mindre splittet enn før. Kjøpekraften er under press. Nye sosiale eksplosjoner kan komme. Macron er egentlig ikke populær. I vanlige omstendigheter hadde hans gjenvalg vært komplisert. Men vi er lysår fra en setting der den sittende presidenten blir punchingball for velgerne. Franskmenn er ikke like sinte som de var i 2017. De vil ikke kaste alle over bord. De vil bare leve normalt igjen. Nå er de i tillegg redde for en Putin som tar Ukraina med vold og truer europeerne med atomkrig. Velgerne snur seg mot landets president for trygghet. Ingen av hans rivaler utgjør et troverdig alternativ. I alle fall ikke «Moskva-heiagjengen» (Zemmour, le Pen og Mélenchon). For mange er Macron ikke drømmekandidaten. En god del vil kanskje avstå fra å stemme 10. og 24 april. Men flertallet kjenner ham. Han gjør stort sett jobben. Det burde holde til gjenvalg.