En slik reise begynner med den industrielle revolusjonen i 1850-årene da fagforeninger først ble organisert på fabrikker og arbeiderne fikk streikeretten - og det er typisk fransk -, ved lov. Protester fantes imidlertid lenge før det. Faktisk helt tilbake til middelalderen. «Jacqueries» var bondeopprør som inntraff mot representanter for statsmakten, kirken eller adelen, f.eks. i forbindelse med økningen av beskatningen. Enkelthendelser kunne også føre til spontane og ukontrollerte folkebevegelser som endte opp med vold og represjon.
Hva binder sammen disse protester og streiker? De er forskjellige og bør skilles fra hverandre. Protester blir som regel rettet mot en statsmakt som oppfattes som autoritær og som ikke vil høre folkets røst. Det kjennetegner ofte vertikale samfunn med utbredt hierarki og manglende dialog mellom elite og folk. Frankrikes protestkultur kulminerte med to revolusjoner i 1789 og 1848 og med Pariserkommunen i 1870. Disse brukes gjerne som historiske markører når man vil se i hvilken grad protesttrender trekker mot den revolusjonære arven etter 1789. De gule vestenes krise er en god illustrasjon på dette.
Streiker har tradisjonelt vært sektororientert og fokuserte på arbeidslivet (jobb, lønn, ledighet, sykdom, pensjon). De første store streikene kom med Folkefronten i midten av 1930-tallet, så mot slutten av 1940-tallet med kommunistpartiet i førersetet. Etter en relativ rolig periode på 1950- og 1960-tallet, som skyldtes sterk vekst i fransk økonomi, kom de tilbake gjennom 1970- og 80-tallet pga. en anspent sosial situasjon knyttet til oljesjokkene og nyliberalismens inntog i Frankrike.
Det som har vært spesielt for Frankrike er kanskje vært gapet mellom den relativt lave andelen arbeidstakere som har vært fagorganiserte over tid på landsbasis og fagforeningenes evne til å lamme landets energiforsyning eller transport når krisen bryter ut (jernbaner, metro i Paris, oljeraffinerier, havner). Vi vet fra før at det mangler en tradisjon for konsensusbygging mellom stat, arbeidstakere og arbeidsgivere og at dette øker risikoen for et polarisert samfunn som er konfliktbasert.
Emmanuel Macron ble valgt til landets president i mai 2017 for å gjennomføre et omfattende reformprogram. Det har ikke vært mindre protest og streik i Frankrike av den grunn. Noen vil til og med si at den første halvdelen av hans mandat har vært spesielt preget av sosial uro i forhold til hans forgjengere, med blant annet de gule vestene og pensjonsreformen. Macron våget mer.. og splittet mer. Hva preger protestkulturen under hans presidentskap og hvordan møtes den av statsmakten?
Til slutt forventer alle eksperter at koronakrisen vil ha alvorlige ringvirkninger for fransk økonomi i tiden som kommer pga. økt ledighet og økt beskatning. Hvordan vil det slå ut? Via streiker initiert og kontrollert av fagforeningene eller gjennom et nytt ukontrollert folkeopprør? Hvordan vil dette påvirke et politisk landskap som allerede er svekket etter koronakrisen, kun to år før et nytt presidentvalg?
For å snakke om dette tema har vi invitert Idar Helle. Han er historiker med norsk og fransk fagbevegelse og arbeidsliv som spesialfelt og arbeider i De Facto, som er et Kunnskapssenter for fagorganiserte. Episoden ble tatt opp 5. mai 2020.
Alle referanser til ukens episode finnes på Frankrike Forklart-Facebook-side.
Frankrike forklart distribueres av Forskning.no, europeiskpolitikk.no og Transit magasin