Men hvem utgjør egentlig eliten og hvilken rolle har den i dagens franske samfunn? I andre land som Norge består eliten gjerne av separate individer med ulik geografisk og sosiologisk bakgrunn, som havner i nøkkelposisjoner i den offentlige eller private sektoren som følge av godt gjennomførte studier og profesjonelle opportuniteter som mange kan ha tilgang til så lenge de duger til. De utgjør ikke én bestemt og lett identifiserbar gruppe i samfunnet.
I Frankrike kan elitebegrepet tolkes mer deterministisk. Eliten består gjerne av et mindre antall individer med lik sosial, økonomisk, geografisk og kulturell bakgrunn. Disse individene bor ofte i de samme bydelene i storbyer og har ofte lik utdanning fra såkalte «eliteskoler». De utgjør dermed en svært enhetlig gruppe sett utenfra. En slik homogenitet har betydning for hvor mye innflytelse man kan få og hvordan man forsvarer egne interesser, dette i en situasjon hvor eliten og staten lever i et gjensidig avhengighetsforhold. På den ene siden ivaretar eliten statens grunnleggende interesser. På den andre sikrer sørger staten for at elitens status og privilegier vedvarer.
Individer som tilhører eliten ser ikke på elitebegrepet som noe negativt. De oppfatter ikke seg selv som et endelig bevis på at samfunnet ikke er egalitært. Tvert imot føler de at de tilhører et meritokratisk system som til syvende og sist promoverer de med størst potensiale og best resultat. Elitemedlemmene har jobbet hardt for å komme der de er. De mener å ha fått en fortjent plass i et ellers krevende system som av flere historiske og kulturelle årsaker gjennomsyres av hierarkistisk tenkning. Det er ikke minst et system hvor det er naturlig å tenke at noen skal lede, mens andre skal ledes. Elitemedlemmene er bare de beste til å styre landets byråkrati, politikk og næringsliv. De er limet som kan holde samfunnshjulene i gang.
Teori er en ting, praksis er noe annet. Meritokratiet har noe for seg så lenge betingelsene er like for alle i utgangspunktet og klassemobilitet finnes. Og det er kanskje nettopp det Frankrike mangler. Man kan ikke overse det faktum at noen samfunnslag i større grad enn andre havner i lederposisjoner. Det franske samfunn preges dermed i stor grad av «klasseimmobilitet.» Eliten har fått lov å utfolde seg og å reprodusere seg selv. Kjennskap og vennskap i eksklusive nettverk avgjør om man kan innlemmes i eliten eller om man vil holdes utenfor. Ulikhetene skaper en kløfte mellom eliten og storsamfunnet og gir grobunn til mistro og konspirasjonstenkning, men også til frustrasjon, resignasjon og taus aksept for at et slikt system bør videreføres.
Kan systemet reformeres og vil eliten akseptere det? I flere tiår har det blitt gjort forsøk på bl.a. å åpne opp eliteskolene slik at de bedre enn før skulle avspeile det sosiale og etniske mangfoldet i landet. Det har hittil gitt lite konkrete resultater. De gule vestenes protester la såpass mye press på makthaverne de to siste årene at man bestemte i full hast å innføre drastiske reformer. En stund ble det til og med snakk om å avvikle noen, hvis ikke alle eliteskoler. Slike dristige tanker ble fort lagt på hylla etter hvert som den sosiale krisen avtok. Men det er liten tvil om at denne debatten vil bluse opp igjen flere ganger fram til det kommende presidentvalget i 2022.
For å hjelpe oss med å forstå kjernen i den franske elitens kultur er vår gjest denne gangen Marte Mangset. Marte er førsteamanuensis ved Senter for profesjonsstudier ved Oslo Met, og forsker ved Institutt for samfunnsforskning.
Episoden ble tatt opp 14. august 2020.
Frankrike Forklart lages av Kjerstin Aukrust og Franck Orban og er et samarbeid mellom UiO og HiØ
Alle referanser til ukens episode finnes på Frankrike Forklart-Facebook-side.
Frankrike forklart distribueres av Forskning.no, europeiskpolitikk.no og Transit magasin