Timingen for Frankrikes engasjement i Ukraina-krigen har så langt vært noe underlig. Like før krigen brøt ut i februar 2022 ble den franske presidenten, Emmanuel Macron, kritisert for å føre lange og meningsløse samtaler med en Putin som tydeligvis lekte med ham for å vinne mer tid. Det ble krig til slutt.
I juni samme år oppfordret Macron ukrainerne og deres vestlige allierte til moderasjon overfor Moskva. Et Russland som slet på bakken skulle ikke ydmykes. En fredsløsning måtte gi russerne varige sikkerhetsgarantier. Det skapte furore blant EU- og NATOs østeuropeiske land. Macron ble igjen anklaget for å være naiv eller verre, og for å være usolidarisk overfor ukrainernes legitime kamp for frihet.
En tapt mulighet for Macron
Før og etter at krigen brøt ut, var den franske presidenten opptatt av å spille en meklingsrolle mellom Vladimir Putin og Volodymyr Zelenskyj. Dette gjorde at Frankrike modererte sin ordbruk overfor Kreml og til å være forsiktig med hvilke franske våpentyper Ukraina skulle få. Dette for å unngå en eskalering og for å holde den diplomatiske kanalen til russerne åpen.
En viss grad av forsiktighet var dessuten i Frankrikes egen interesse, som EUs eneste atommakt. Paris fryktet at russernes feilslåtte invasjonskrig kunne trappes opp til en kjernefysisk konflikt, noe Putin selv truet med.
Forsiktigheten ble ikke forstått. Den ble tolket som vingling. Det hindret Macron fra å gripe initiativet der og da for å fremstå som Europas naturlige leder i krisen. Stafettpinnen gikk videre til andre land som Polen. «Churchill-øyeblikket» glapp for ham.
Uttrykket «Churchill-øyeblikk» («Churchillian moment» på engelsk) viser til den britiske statsminister Churchills urokkelige motstand mot nazi-regimet i 1940, som ble omtalt som et vendepunkt for europeerne under andre verdenskrig. På 2000-tallet har uttrykket blitt brukt i nyhetsverdenen for å beskrive avgjørende øyeblikk hvor et modig lederskap kan avgjøre et slag.
Balansegang eller nøling?
Macron, som er fascinert av historie og beskrives som en president med «jupiteriansk» stil, har ønsket seg et slikt øyeblikk helst siden han grep makten i 2017. Andre franske presidenter gikk inn i historiebøkene før ham. Kroneksemplet er Charles de Gaulle, som symboliserte Frankrikes kamp mot Hitler-regimet.
Jacques Chiracs mostand mot USAs illegale invasjon av Irak i 2003 ble også hyllet i sin tid, selv om den ikke hindret en krig som destabiliserte Midtøsten. Nicolas Sarkozy prøvde å fremprovosere et slikt «Churchill-øyeblikk» da han tok initiativet til Libya-krigen i 2011 og fikk fjernet Muammar Gaddafi, men med skjulte motiver og katastrofale følger for regionen.
Macron hadde ingen erfaring i utenrikspolitikk i 2017. Men han hadde store planer. Dessverre slet han i motbakke - med en amerikansk president som ville rive det transatlantiske samarbeidet i stykker, en russisk president som prioriterte krig på vårt kontinent, østeuropeere som forfektet et illiberalt syn på EU, et tysk-fransk samarbeid som ikke spilte unisont og økt motstand mot fransk sivilt og militært nærvær i Vest-Afrika.
I teorien kan man forstå Macrons fristelse til å innta moderasjonslinjen og hans ønske om å fremstille Frankrike som en «balansemakt» i kriseløsninger. I praksis blir forsvaret av motstridende synspunkter eller sidebytte tolket som nøling eller rot.
Vi lever ikke minst i en periode hvor moderasjon viker plass for polarisering og konflikt. Det ser man om dagen med spørsmålet om Israels rett til å leve i trygghet og palestinernes rett til å leve fritt i egen stat. Begge forsvares samtidig av Macron.
Et nytt Churchill-øyeblikk i 2024?
Macron tok en helomvending i desember 2022. Han er nå en av Ukrainas sterkeste støttespillere. Kritikken mot Moskva er hard. Offensive våpensystemer blir levert. Macron lovet å støtte landets frigjøring til «seieren» er et faktum, oppfordret til å gi Ukraina håndfaste sikkerhetsgarantier, samtidig som han opptrer som tilrettelegger i forhandlinger om EU- og NATO-medlemskap for Ukraina.
Dette skjer mens flere europeiske ledere i og deler av det politiske systemet i USA er på vikende front og gir tegn på å være krigstrette. President Bidens fallende oppslutning før neste års presidentvalg, gjør at enkelte tar faren på alvor om at Donald Trump blir gjenvalgt. Dette er dårlig nyhet for Kyiv.
Uten USA kan ikke Ukraina vinne krigen. Hvor lenge vil landet kunne regne med hjelp fra europeerne hvis amerikanerne skulle hoppe av? Macron kan få et nytt «Churchill-øyeblikk» i nær framtid. Hva vil han gjøre med det?
Kronikken er skrevet av førsteamanuensis og leder for forskergruppen AreaS Franck Orban og er publisert av Forskning.no 29. november 2023. Den følger episoden av podkasten Frankrike forklart som vies samme tema. Professor emeritus i statsvitenskap og internasjonale relasjoner ved UiO Øyvind Østerud er gjest.