– Lite bringer verden mer inn i dagliglivet der du bor enn film der folk snakker et annet språk enn engelsk, skriver Rania Maktabi. Les kronikken her. Lørdag er nord-afrikanske kvinners hverdag tema på Fredrikstad kino.
Tvers overfor kinoen i sentrum ligger kafeen Verdensspeilet. Lokalet åpnet i 1912 som Fredrikstads første moderne kino. Mirror of the World. Så sant, så sant!
Lørdag 1. august har du en anledning til å se, sanse og lære noe nytt om politikk og samfunn i to arabiske land: Algerie og Tunisia. Da vises algeriske Papicha og tunisiske Arab Blues på Fredrikstad Kino.
Algerie og Tunisia er sjelden i nyhetene. Demonstrasjoner og opprør til tross – der er lite krig, få migranter og forholdsvis grei økonomi. Arbeidsløsheten kunne vært lavere for også algeriere og tunisiere sliter med å få endene til møtes. Likevel, statene og folka der er annerledes enn stater og folk lenger mot øst. Midtøsten-forskere kaster lange blikk på de tre landene i Nord-Afrika. Hva er det som skiller folk som bor i Tunisia, Algerie og Marokko fra folk ellers i for eksempel Syria, Irak og Saudi-Arabia?
En form for statsfeminisme har ført til styrkede rettigheter for kvinner innen familien og større politisk representasjon i parlamentet.
Det siste tiåret har jeg forsket på kvinners rettsstilling. Hvorfor er den bedre i Nord-Afrika enn andre land i den arabiske verden som teller til sammen 21 stater. Hittil har jeg kommet frem til tre svar: Marokko har et eneveldig, men opplyst kongedømme som samarbeider med moderate islamske grupper. Tunisiere har et særegent sosialdemokratisk sinnelag godt hjulpet av en forholdsvis kort periode under Frankrike (1881 – 1956). Algerie har masse oljepenger som forvaltes av et maktglad militærstyre.
I alle tre land spiller kvinnebevegelsen en viktig rolle. De siste seksti årene er bånd knyttet mellom kvinneorganisasjoner, myndigheter og søsterorganisasjoner i Sør-Europa. En form for statsfeminisme har ført til styrkede rettigheter for kvinner innen familien og større politisk representasjon i parlamentet.
Der våpen brukes for å løse konflikt i Syria og Libya, forsøker Tunisia å forhandle og kompromisse. President Habib Bourghiba styrte Tunisia mellom fra 1957 til 1988. Han besøkte blant andre Landsorganisasjonen (LO) i Norge og var fascinert av den sosialdemokratiske samfunnsmodellen. Det er denne arven Tunisia bygget på da opprør under Den arabiske vår i 2011 etter hvert munnet ut i at arbeidsgiver- og arbeidstagerorganisasjoner samarbeidet med menneskerettsgrupper og advokatforeningen om å forfatte en ny konstitusjon. Tunisiere har siden brynt seg på å bygge opp et arabisk demokrati det hittil ikke finnes sidestykke til.
Annerledes i Algerie. I rundt 140 år var landet del av Frankrike og det måtte en årelang blodig frigjøringskamp til for å få uavhengighet i 1962. Der var det stille under opprørene i 2011. Algerierne hadde bak seg en blodig borgerkrig på 1990-tallet. Islamske grupper var i konflikt med militærregimet i 1992, etter at regimet annullerte andre omgang av et demokratisk valg islamistgrupper så ut til å vinne. Islamistiske grupper mistet troen på endringer i landet via valgdemokratiske kanaler og tydde til våpen. Tiåret som fulgte var blodig. Hundrevis av uskyldige algeriere ble henrettet på åpen gate og i sine hjem.
Filmen Papicha tar for seg hendelser fra denne perioden i Algeries moderne historie. Spenningen mellom livsglede og nasjonal stolthet på den ene siden, og trang religiøs forståelse og ensformighet på den andre siden bæres med stor innlevelse og driv av filmens hovedperson Nedjma. Hun er student, bor på internat, og drømmer om å lage sin egen kleskolleksjon. Inspirasjon hentes fra fransk haute couture så vel som algeriske kaftan-tradisjoner. Ordet nedjma betyr ‘stjerne’ på arabisk, og 27-årige Lyna Khoudri ble berømmet av filmanmelder Erlend Loe som ga filmen terningkast 5 i Aftenposten tidligere i vår.
Der Papicha er en eikepreget rødvin, er tunisiske Arab Blues en lett fransk Chablis. Sistnevnte er en sjarmerende hyllest til prøve-og-feile metoden der Tunisia, representert ved den hjemvendte psykoanalytikeren Selma, forsøker å hele sår, og bygge opp tillit ved å løse folks problemer med terapitimer.
Lørdag 1. august har du anledning til å speile verden i ditt indre øye. Lite bringer verden mer inn i dagliglivet der du bor enn film der folk snakker et annet språk enn engelsk. Kinoen inviterer til en Nord-Afrika-dag. Hver film innledes, vises og etterfølges av en samtale med inviterte gjester: den algerisk-franske kunstneren Hanan Benammar og filmviter og Montages-redaktør Karsten Meinich.
Ahlan wa Sahlan! Velkommen!