Boken: Translation and Pragmatics er publisert på Routledge forlag, som blant annet holder til i London.
Professor Sigmund Kvam ved Avdeling for Økonomi, språk og samfunnsfag er en av bidragsyterne.
Boken har stor internasjonal utbredelse og er et standardverk for den nyeste forskningen på dette området. Den har bidragsytere fra hele verden, og Sigmund Kvam er den eneste tilknyttet en nordisk institusjon.
– Dette standardverket tar for seg forholdet mellom oversettelse og tolking på den ene side og pragmatikk på den annen. Pragmatikk er den delen av språkvitenskapen som undersøker språk i konkrete brukssituasjoner: Hvilke konvensjoner gjelder for en bestemt type språkbruk, hvem er aktører i denne samhandlingen, kort og godt: språk som handlingsinstrument i menneskelig samhandling, forklarer Kvam.
Han forteller videre at oversettelse er en av mange slike konvensjonsstyrte måter å kommunisere på. Den krysser språk- og kulturgrenser og kan derfor ikke beskrives uten å trekke inn de konvensjoner og kommunikasjonsroller som er med å «bestemme» hvilken type språkbruk vi velger i oversettelsen.
En viktig slik rammebetingelse for oversettelse er sosiale roller for oversettelsen – oppdragsgiver, kunde, målgruppe. Et vesentlig resultat i Kvams artikkel er at oppdragsgiver og kunde sammen «lager» oversettelsesoppdraget, altså hvem som vil oppnå hva med en oversettelse i forhold til en bestemt målgruppe. Til dette brukes et kommunikasjonsmønster kjent som rådgivning der oppdragsgiver har rollen som rådsøker og oversetteren som rådgiver.
Artikkelen undersøker dette på bakgrunn av opptak av autentiske rådgivningssamtaler for oversettelse. Ved å kombinere forskning innen oversettelsesteori og empirisk forskning på rådgivningssamtaler generelt kommer forfatteren frem til at spesielt ett mønster innen rådgivning er sentralt. Det kalles offerte og innebærer kort fortalt at oversetteren må overbevise oppdragsgiver om at sistnevnte bør gå med på en rådgivning om oversettelsesoppdraget.
– Dette er en slags kommunikativ risikosport: Mange oppdragsgivere kan fort avvise det hele og si at oversetteren får ordne dette selv, sier Kvam.
– Dette krever en god taktikk fra oversetterens side med bla.plausibilisering av behovet for rådgivning som sentral kommunikasjonsstrategi. På grunnlag av flere helt ekte oversettelsesoppdrag kan artikkelen vise hvordan dette i praksis foregår – både med vellykkede og totalt fallerte forsøk på å etablere en rådgivning.
– Men mangel på tilgang til autentisk rådgivningskommunikasjon har vist seg å være et betydelig problem. Autentiske opptak er juridisk problematiske, og villigheten til å ta opp samtaler kan det være så som så med. Et tidligere prosjekt ved Institut für Deutsche Sprache i Mannheim hadde et visst antall ekte samtaler og ved universitetet i Basel har man nettopp gjennomført en empirisk basert undersøkelse om rådgivning i bla. juridisk sammenheng, forklarer han.
Men rådgivning i oversettelse kan i følge Kvam ut over hans egen artikkel ikke vise til empiriske undersøkelser.
I følge professoren har forskningsresultatene i artikkelen en stor praktisk nytteverdi i utdanningen av oversettere. De danner et mulig grunnlag for utvikling av treningsprogram for studenter der man tar opp simulerte rådgivninger og drøfter disse i etterkant. Nettopp her er et teoretisk rammeverk og empirisk funderte resultater gull verd for kunne trene på kommunikative strategier som legger grunnlaget for en oversettelse som er best mulig tilpasset det aktuelle oversettelsesoppdraget.
– I slike øvinger i oversettelsesstrategi vil det være særdeles nyttig å trekke inn erfarne oversettere. Rådgivning og oversettelsesstrategi er derfor et felt som på forbilledlig måte kobler oversettelsesteori og rådgivning med den praktiske oversettelsesstrategi. En slik trening burde få en sentral plass i studieprogrammer i oversettelse, uttrykker han.
Sigmund Kvam
Professer ved Avdeling for økonomi, språk og samfunnsfag
