Kronikken av stipendiat Mette Maria Rønsen Gjerskaug ved Fakultet for lærerutdanninger og språk. Kronikken er en redigert utgave av en versjon i Vårt Land (Pluss-sak).
I en kronikk i Vårt Land (Pluss-sak) argumenterer professor Joel Halldorf fra Enskilda Högskolan Stockholm for at det er bedre å lese Bibelen fysisk enn digitalt, da det gir bedre forståelse av tekstene. Jeg er ikke teolog, og har ei heller lest boka til Dyer som Halldorf referer til.
Det jeg imidlertid har kunnskap om, er digital lesing. I dette innlegget vil jeg derfor forsøke å nyansere det noe dystre bilde Halldorf tegner av Bibellesning på skjerm. Det interessante i denne sammenheng, mener jeg, er nemlig ikke hva undersøkelsen sier noe om, men hva den ikke sier noe om.
Siden digitale medier gjorde sitt inntog i samfunnet, har komparative undersøkelser vært utbredt i leseforskning. Utgangspunktet for slike undersøkelser er, sterkt karikert, dette: Klarer lesere å gjøre det samme på digitale medier som de kan i en bok?
Svaret er ofte (med små marginer) at det kan de ikke. Altså er boka vinneren. Det fører til den normative konklusjonen at vi må lese flere bøker og avstå fra skjerm. I slike komparative studier er imidlertid spørsmålet sjeldent formulert i motsatt rekkefølge, nemlig: Klarer lesere å gjøre det samme i en bok som de gjør på digitale medier? Da ville mest sannsynlig boka kommet til kort.
Det er to overlappende problemer ved denne måten å undersøke lesing på; for det første at studiene tar utgangspunkt i kvaliteter ved papirmediet, for det andre, at det kun er egenskaper som regnes som sammenlignbare mellom mediene som undersøkes. Når det skjer, havner en rekke interessant kvaliteter ved digitale medier i skyggen.
Stiller forskeren spørsmål uten å ha papirmediet som startsted, og uten å sammenligne, vil en tydeligere kunne belyse kvaliteter ved digitale medier – også når det gjelder som et medium å lese Bibelen på. Et slikt utgangspunkt kan eksempelvis være å undersøke Bibellesning som en sosial praksis.
Et viktig aspekt i relasjon til leseforståelse er nemlig ikke bare evnen til å kunne gjenfortelle eller fortolke en tekst, som Halldorf peker på; mye læring skjer når teksten drøftes med andre. Og kanskje er veien til å gjøre nettopp det kortere, når det mediet leseren har Bibelen på, er det samme som det leseren kommuniserer med.
Er ikke da sjansen større for at hun vil poste på sosiale medier, eller sende en tekstmelding til en venn, tanker om det hun akkurat har lest? Kanskje er det også mulig å chatte med en bekjent, som har den samme digitale Bibelleseplanen – noe som nettopp kan bidra til en bedre forståelse av teksten? Vektes dialog som et aspekt som fremmer leseforståelse, vil med andre ord digitale medier ha en klar fordel når det gjelder Bibellesning.
Jeg er ikke motstander av komparative undersøkelser, men jeg mener at disse må balanseres med undersøkelser som ser på praksiser mennesker har med digital medier. Jeg tror også samfunnet er lite tjent med å forsterke den dikotomien mellom boka og digitale medier som allerede er.
Kanskje bør diskusjonen i stedet for å dreie seg om hvem som er vinneren av de to, heller handle om hvordan disse to mediene kan utfylle hverandre. Også når det gjelder å lese Bibelen.
Stipendiat Mette Maria Rønsen Gjerskaug ved Fakultet for lærerutdanninger og språk
Rønsen Gjerskaug tar for tiden en doktorgrad med tittelen: "Digital lesing som en tom betegner - en diskursanalyse av hvordan et digitalt leseepisteme blir konstruert i forskning og policy". I avhandlingen anvender hun poststrukturalistisk teori for å analysere forståelser av digital lesing i viktige dokumenter i forskning og policy. Målet med avhandlingen er å peke på sentrale trekk ved hvordan digital lesing blir forstått i en norsk utdanningskontekst.