Nyskapende tverrinstitusjonelt samarbeidsprosjekt i Østfold
Utgangspunktet for prosjektet er det nyskapende tverrinstitusjonelt samarbeidsprosjekt i Østfold, mellom Den kulturelle skolesekken i Østfold, avdeling for lærerutdanning ved HiØ, avdeling for informasjonsteknologi ved HiØ, barneskoler i regionen og Rom for dans og Høyskolen for dansekunst i Oslo.
Utvikling av en ny metode for samhandling i DKS
Det overordnede målet for prosjektet som fikk kvalifiseringsstøtte, er å utvikle en ny metode for samhandling i DKS (NY-DKS) gjennom en analyse av erfaringene med KROM i DKS 2015– 2018.
Bagrunnen for prosjektet
Den kulturelle skolesekken (DKS) er en varig ordning som skal bidra til at alle skoleelever fra 6 til 19 år uavhengig av økonomisk, sosial, etnisk og religiøs bakgrunn, regelmessig møter et mangfold av kunst- og kulturuttrykk av høy kunstnerisk kvalitet. DKS er således et svært ambisiøst tiltak for å sikre et minimum av kulturtilbud i skoletiden (Breivik & Christophersen, 2013). For å sikre god forankring i skolen, skal arbeidet med DKS skje i et produktivt samarbeid mellom Kulturdepartementet og Kunnskapsdepartementet på nasjonalt, regionalt og lokalt nivå (Kulturtanken, 2017).
Samarbeidet mellom lærerne og kulturarbeiderne er for dårlig
Verdien av kunst og kultur for barn og ungdom er det stabil politisk konsensus om, hvis målsetting er beskrevet i Stortingsmelding nr. 8 (2007– 2008):
- Å medverke til at elevar i skulen får eit profesjonelt kunst- og kulturtilbod
- Å leggje til rette for at elevar i skulen lettare skal få tilgang til, gjere seg kjende med og utvikle forståing for kunst- og kulturuttrykk av alle slag
- Å medverke til å utvikle ei heilskapleg innlemming av kunstnarlege og kulturelle uttrykk i realiseringa av skulen sine læringsmål
Selv om en rekke studier viser at DKS-ordningen synes å nå de to første delmålene, kommer ordningen til kort i realiseringen av det tredje delmålet. Møtet med kunsten fremstår som en «happening», løsrevet fra skolens øvrige undervisning. I hovedsak forklares dette ved at samarbeidet mellom kulturarbeiderne og læreren er for dårlig (Breivik & Christophersen, 2013). Lærerne har få medvirkningsmuligheter i utforming og gjennomføring av DKS-besøkene og bruker, ifølge Heian, Haugsevje og Hylland (2016), liten tid på for- og etterarbeid, noe som er helt avgjørende for at kulturbesøket skal bidra til å nå kompetansemålene i skolen (s. 24).
En ny metode for samhandling
Dette prosjektet vil utvikle en ny metode for DKS som gir et tettere samarbeid før, under og etter DKS-besøk mellom kulturarbeideren og læreren. Dette vil gi økt læringseffekt for eleven uten at det går på akkord med kunstnerisk kvalitet og mål. Samarbeidet er viktig både for de mest krevende og utfordrende kunstuttrykkene og for det som kan omtales som mer instrumentelle kunstpedagogiske prosjekter. Begge deler bør finnes i DKS for at ordningen skal fungere som utdannelse og gi dannelse.