Vår kollektive togreise

I innlegget har styringsgruppa skrevet frem sine erfaringer i prosjektet - Lærerutdanningsbarnehager 2025 - som «Vår kollektive togreise». Gjennom ulike tog-metaforer inviteres leseren med på en «reise» i teksten som synliggjør mulige potensialer og utfordringer i relasjoner og partnerskap mellom barnehager og barnehagelærerutdanningen ved HIØ. 

Innlegget ble først publisert i nummer 3 av Barnehagefolk 2022. 

Forfattere er Tommy Larsen, Mette Jæger, Tone Ingvaldsen, Alice Bislingen, Eileen Tveter, Merete E. Lunde og Beate Lund.

Vår kollektive togreise

Partnerbarnehagene og høgskolens campus skal ansees som likeverdige arenaer for studentenes læring i utdanningen, men er det slik i praksis?

En høstdag i 2018 sitter vi rundt et bord i et trangt møterom på høgskolen. Termokannen sendes rundt, og lukten av kaffe brer seg i rommet. Vi er mange, og etter hvert blir luftkvaliteten dårlig, som i en sliten togkupe i rushtrafikken. Det er oppstart av et nytt prosjekt,
«Lærerutdanningsbarnehageprosjektet (LUB)», og styrere og virksomhetsledere fra sju ulike barnehager er invitert inn sammen med studenter, lærere og ledere fra høgskolen. Dette ble starten på vår reise, og som alle som har benyttet NSB, vet, går ikke togreiser alltid som planlagt. Det ble forsinkelser, noen rakk ikke toget, andre tok feil tog, og enkelte ble igjen på stasjoner underveis eller dro videre med andre tog, mens nye passasjerer gikk om bord.

«De møttes på en reise
På en reise over land og jord
Og dette va for lenge lenge sia

De skulle ikkje hjem, de skulle ut
og følge fremmed spor
Til ukjent plass og hemmelige stia

Så møtte de hverandre
i en sliten rød kupe’
og reiste enda lenger
enn du kan med NSB»
Kari Bremnes

Klar for avgang

Reisen vår er på ingen måte over, men vi vil gjerne ta dere med på den første delen av reisen, der målet var – og fortsatt er – et tettere samarbeid rundt praksisopplæringen og undervisningen på campus for å utvikle kvaliteten og samarbeidet i og med lærerutdanningene (Lærerutdanning 2025).

«Det ble forsinkelser, noen rakk ikke toget, andre tok feil tog,
og enkelte ble igjen på stasjoner underveis eller dro videre
med andre tog, mens nye passasjerer gikk om bord.»

Foran oss ser vi mange stoppesteder underveis. Første stasjon er et stabilt og gjensidig utviklende samarbeid med barnehagesektoren. Her er hensikten å sikre høy kvalitet i praksisopplæringen mellom barnehagene og høgskolen med ansvar for barnehagelærerutdanning. Vi har med oss viktige visjoner i bagasjen om at praksisrelevans, forskningsforankring og tverrfaglig samarbeid er de tre mest vesentlige faktorene for å oppnå kvalitet i barnehagelærerutdanningen (Kunnskapsdepartementet, 2017). Vi, som styringsgruppe i LUB, ser det som meningsfullt å kunne jobbe med å utjevne avstanden mellom praksis og campus gjennom samarbeid og gjensidig kunnskapsutvikling. I dette arbeidet har vi merket oss noen verdier vi ønsker å løfte frem. Disse verdiene er: likeverdighet, dialog og nære relasjoner, gjensidig respekt og anerkjennelse, å støtte og utfordre hverandre og å være aktivt deltakende.

Hei, er det ledig ved siden av deg?

Barnehager og høgskoler har samarbeidet i mange år. Hva er nytt nå? For oss er lærerutdanningsprosjektet et VI-prosjekt med felles eierskap og forpliktelser til prosesser og prioriteringer. Det handler om vilje til og ønske om å lytte til hverandre med en grunnleggende tro på at vi blir bedre sammen. Vi anerkjenner hverandres kunnskaper og kompetanser og ser verdien i å danne relasjoner for å få en åpen dialog, som er basert på tillit og respekt i partnerskapet. Sammen vil vi være med på å forandre og bevege posisjoner, skjevfordeling og maktdominansen fra høgskolen.

Vi har erfart at det å rette oppmerksomhet mot noe den andre også er opptatt av, i dette tilfellet en god barnehagelærerutdanning, kan gi det den norske filosofen Hans Skjervheim (1926–1999) kaller et deltakerperspektiv (Skjervheim, 1996). Vi velger oss likeverdighet i relasjonene og i hverandres bidrag der vi sammen har innflytelse, både på hverandre og på prosessene vi er en del av. Likeverdigheten i deltakelsen opprettholdes ved at vi engasjerer oss i hverandre (Aasland, 2014). Vi velger å gjøre alle ting sammen og ser verdien i å «vente på hverandre» når tid og tempo i barnehagen og på høgskolen oppleves ulikt. Vi ser også at resultater som gagner alle parter, gir drivkrefter til å fortsette samarbeidet og partnerskapet. I løpet av prosjektet har vi ofte snakket om å ha «en kultur for ekte dialog». Med det mener vi at vi tør å være mer enn bare politisk korrekte eller kun kjempe for våre egne saker.

Vi fjerner sekken i setet ved siden av oss i kupeen og åpner opp for at den andre får plass. Det er selvfølgelig viktig at vi tar oss tid til å gå i restaurantvognen også. Her får vi påfyll, ikke bare av måltidsfellesskapene, men i form av humor, latter, erfaringsdelinger og innsikt i hverandres hverdager og praksiser. Det gir også næring til partnerskapet når vi deltar og bidrar på konferanser og seminarer. Felles opplevelser og ny kunnskap gir oss nye impulser, både faglig og relasjonelt, til å holde ut på reisen videre.

Å oppdage nye landskap

Vi ønsket å markere oppstarten av prosjektet, og valget falt på å organisere en erfarings- og oppstartkonferanse som fikk navnet «Vi lærer sammen». Ifølge Lev Vygotsky (1896–1934) er læring noe som skjer i kommunikasjon og samhandling med andre. Det er i det sosiale fellesskapet at kunnskap, holdninger, ideer og verdier oppstår. Vi var opptatt av at dette var noe vi skulle utforme i fellesskap, og det var en ny tanke. Tidligere konferanser, fagdager og praksismøter hadde stort sett alltid hatt innlegg fra praksis, men høgskolen hadde likevel dominert både innholdet og utformingen. På konferansen ønsket vi deltakerne velkommen i fellesskap, og representanter fra praksis og høgskolelærere stod sammen i alle innlegg og parallellsesjoner på konferansen. «Alle var deltakende i alt, og da ble det vårt, da», sa vi i etterkant.

Studentene markerte oppstarten av prosjektet med en ekstra dag ute i praksis, hvor de jobbet spesielt med lek. Det muliggjorde at noen flere praksislærere kunne reise på konferansen. Innleggene handlet mye om temaer vi står i sammen, knyttet til studentenes praksis, for eksempel vurdering, varsel om fare for stryk i praksis, å se studenten som subjekt og hvordan man kan synliggjøre hele personalgruppen som ressurs for studentene. Vi hadde også innlegg om mulighetene som ligger i felles forskning mellom praksisfeltet og høgskolen, om kroppsspråk, friluftsliv og naturens mangfold samt om pedagogisk dokumentasjon og kritisk refleksjon.

Konferansen strakk seg til langt utover kvelden. Konferansen på dagtid var forbeholdt praksislærerne, og om kvelden var hele personalet i lærerutdanningsbarnehagene spesielt invitert. Vi fikk gode tilbakemeldinger fra deltakerne. Mange gav uttrykk for at det var bra at praksisfeltet fikk en tydeligere stemme inn i samarbeidet om studentenes praksis. Mulighetene for å utveksle tanker og ideer på tvers av barnehagene ble ansett som positivt. Det virket som om vi traff godt på aktualiteten for praksis. Vi tok imot alle som kom om kvelden, og det ble satt pris på. Vi spiste sammen og fikk tid til å prate og utveksle erfaringer.

Når noen drar i nødbremsen

Da pandemien traff oss i 2020, ble det en ny hverdag for oss alle. Mange av våre ideer og møteplasser i form av faglige seminarer og inspirasjonskvelder ble satt på vent. Men vi hadde et sterkt relasjonelt grunnlag som gjorde at vi kunne fortsette reisen vår sammen – litt annerledes enn vi hadde planlagt. Takk og pris for at toget også hadde internett og digitale møteplasser. Smittevern og kohorter ble en del av språket vårt, og vi oppdaget på nytt at vi trengte hverandre mens vi fant frem til nye måter å drive utdanning på.

To av styrerne i lærerutdanningsbarnehagene deltok på praksisforum med alle praksislærere i forkant av studentenes praksis. Det var med på å skape en åpen kommunikasjon mellom campus og barnehagene og gjorde det mulig å sende studenter i praksis i en krevende tid med mye usikkerhet og frykt. Høgskolen trengte barnehagenes fleksibilitet og velvilje for å søke nye løsninger, og barnehagene var avhengig av at campus respekterte smittevern og trafikklysmodellen. Krisen førte barnehagene og høgskolen sammen på mange måter siden ingen av arenaene hadde «svaret». Vi måtte finne nye løsninger i fellesskap.

Er toget i rute?

Et av målene med lærerutdanningsbarnehagene er å gjøre praksis i barnehagene mer forskningsnær og undervisningen på campus mer praksisnær. Dette sier noe om at de ulike arenaene som studentene møter, må være «i rute» med hverandre. Det betyr at vi må lytte til hverandre og gjøre oss relevante for hverandre, slik at studentene kan oppleve sammenhenger mellom de ulike arenaene. En av studentene våre fortalte på en delingskonferanse (i et innlegg vi holdt sammen) at det å være i praksis føltes som om å «bli kastet til ulvene». Studenten satte ord på noen av sine erfaringer med å kjenne seg ensom når gapet mellom campus og praksis blir for stort.

«Et av målene med lærerutdanningsbarnehagene
er å gjøre praksis i barnehagene mer forskningsnær
og undervisningen på campus mer praksisnær.»

Siden studentenes praksis er en sentral del av partnerskapet og det vi samarbeider om, har vi vært på flere delingskonferanser sammen og fått ideer til å videreutvikle innholdet i studentenes praksis. Det har vært starten på et stort stykke arbeid hvor studenter, praksislærere, faglærere, studiekonsulenter og studieledere har videreutviklet oppgaver, vurderingskriterier og retningslinjer for praksis på barnehagelærerutdanningen.

Rammene for å samarbeide med praksislærerne var utfordrende: Det var mange hensyn å ta under pandemien. Men vi fant ut at det fungerte bra for praksislærerne å kunne delta hvis vi hadde korte, digitale møter midt på dagen, omtrent en halvtime om gangen. Arbeidsgruppen, som besto av to høgskolelektorer og en førstekonsulent, forberedte møtene i forkant og utformet tekst i etterkant, slik at møtene handlet om å få tak i praksislærernes innspill, kunnskap og kompetanse på utformingen av «åpen oppgave». Den åpne oppgaven har rammer og stiller krav, men er åpen i form av at studenten i stor grad selv har ansvar, i dialog med praksislærer, for å legge føringer og skape innholdet i praksisperiodene knyttet til trinn, emner og praksisbarnehagen de er i.

Arbeidet med «åpen oppgave» begynte i det små, men vi så etter hvert at det hadde ringvirkninger og påvirket hele studentenes praksis. Det gjaldt vurderingskriterier, læringsutbyttebeskrivelser for praksis og progresjonskrav for både refleksjon og ledelse. Det ble mange halvtimelange møter i over ett år. Sommeren 2021 kunne vi endelig sende de reviderte retningslinjene «i trykken» og ut til alle praksisbarnehagene. Vi introduserte de nye retningslinjene for alle praksisbarnehagene på praksisseminar og fagseminar for lærerne på campus. Det ble viktig for oss at det i forordet var en takk til alle som deltok i arbeidet, slik at dette dokumentet ble vårt.

«Utviklingen i praksisfeltet skjer i et raskt tempo. Som lærer på høgskolen blir man fort akterutseilt, så det gjelder ‘å ikke sovne på toget’. Praksis er ferskvare.»

Å ikke sovne på toget

I forbindelse med prosjektstart bestemte vi at lærernes veiledning av studenter i praksis skulle erstattes med hospitering ute i barnehagene. Lærernes erfaring var at de ofte møtte studentene på et møterom i barnehagene, noe som ikke gav innsikt i selve praksisen: hvilke utfordringer de sto i, og hva som rørte seg der ute. Utviklingen i praksisfeltet skjer i et raskt tempo. Som lærer på høgskolen blir man fort akterutseilt, så det gjelder «å ikke sovne på toget». Praksis er ferskvare. Det er verdifullt og nødvendig med hospitering over tid, der man går ut i barnehagene for å lære, erfare og få muligheten til å oppleve kompleksiteten i en barnehagehverdag. Dette kan også bidra til forskningssamarbeid på sikt og skape muligheter for å bidra faglig på hverandres arenaer. Hospitering blir fra høsten av obligatorisk for alle lærere i barnehagelærerutdanningen på Høgskolen i Østfold, noe som også kan gi viktig inspirasjon til å gjøre noe mer i barnehagen. Vi opplever å få det til ute i praksis, selv om vi egentlig ikke «har tid».

I forbindelse med undervisning i temaet tilknytning og tilvenning på førstetrinn i år ble tre praksislærere invitert inn i klasserommet via Zoom. Studentene hadde i forkant formulert noen spørsmål til praksislærerne, og dette ble til gode samtaler og refleksjoner mellom praksislærerne på Zoom og studentene og lærerne i klasserommet. Vi fikk på en måte praksis inn i klasserommet, selv om det var digitalt. Som lærere på høgskolen får vi innblikk i hva barnehagene er opptatt av, noe som utfordrer undervisningen vår. Et eksempel er bruk av «Trygghetssirkelen» (COS). I barnehagene er dette en mye anvendt metode, men det gjenspeiles i liten grad i undervisningen på campus. Når praksislærere får være med i undervisningen og kan fortelle om sin praksis, gir det mulighet for dialog i større grad. Dialogen blir et felles prosjekt der deltakerne skaper noe sammen, og i en sosiokulturell forståelse oppfattes læring som et aspekt ved all menneskelig virksomhet. Denne tilnærmingen medfører en sterk vektlegging av prosesser over tid samt kommunikasjon, siden interessen samles omkring hvordan kollektiv kunnskap blir til, og hvordan den gjenskapes hos individene (Vygotsky, 1986).

Praksislærene kan synes det er utfordrende å holde innlegg og dele kunnskap på høgskolen i plenum. Når man opplever å bli anerkjent, få støtte og ikke føler seg alene i det man står i, er det lettere å ta en utfordring. Det er skummelt, men samtidig spennende. Anerkjennelse dreier seg om en subjekt–subjekt-relasjon, der den andres virkelighetsforståelse og erfaringsverden står sentralt og blir verdsatt (Schibbye & Løvlie, 2017).

I emnet «Ledelse, samarbeid og utvikling» deltok barnehagelærere i undervisningen om overgangen fra barnehage til skole. Avgangsstudentene er lydhøre for hvordan barnehagelærere jobber med de eldste barna i barnehagen, og studentene har mange spørsmål til hvordan dette kan gjøres. Det krever mot å delta i undervisning og få spørsmål til sitt eget arbeid fra over hundre studenter, selv om den enkelte barnehagelæreren står støtt i sine faglige vurderinger, erfaringer og kunnskap. Ved at faglærere og barnehagelærere støtter hverandre og utfyller hverandre i spørsmålene, kan det imidlertid åpne opp for en verdifull variasjon av teori og praksis for kommende barnehagelærere.

Vi har brukt mye tid på å etablere denne subjekt–subjekt-relasjonen fordi vi har ulike posisjoner, kunnskaper, erfaringer og «virkeligheter» som vi jobber i til daglig. Det tette samarbeidet med praksis har ført til en bevegelse i tenkningen rundt det som «rører seg» ute i barnehagene. Det tror vi fører til et mer «flerstemmig klasserom» og en mer profesjonsrelevant undervisning.

Avsporinger og veien videre

Likeverdighet er en verdi – ikke fordi vi er like, og ikke for at vi skal gjøre likt, men fordi vi som oss selv og bidragene vi kommer med, er like mye verd. Dette er noe vi velger gjennom posisjoner vi inntar. Vi er ulike, men likeverdige. Vi er likeverdige i at vi kan velge – velge hverandre. Vi trenger hverandre, og uten den andre er vi ikke lenger et «VI». Det som kan true likeverdet, er at vi slutter å se til ulikhetene (Eide, 2014, s. 194). Likeverdigheten kommer som et resultat av det vi gjør, og det er en jobb å komme dit. Likeverdigheten blir på den måten noe vi gjør.
Relasjonene med noen av styremedlemmene i prosjektet har en lang historie og bygger på tidligere samarbeid med høgskolen. Prosjektet ble på den måten risikoen – og ikke relasjonene. Blir man for lite kritiske til hverandres arenaer av å ha en lang felles historie? Det er viktig å være bevisst på dette, for når noe «går på skinner», trenger man kanskje en «avsporing» eller at nye passasjerer kommer om bord. Samtidig opplever vi at nære relasjoner bidrar til mer ærlighet og åpenhet. Vi tør å dele, slik vi gjorde da pandemien skapte utfordringer på campus og for studentenes praksis. Vi er i ferd med å skape et klima der vi kan utfordre hverandres tenkning og praksiser. Hva som blir endestasjonen, vet vi ikke. Det er heller ikke så viktig. Det går alltid et tog.

Referanser

• Eide, S.B. (2014). Ulikhet og likeverd. I H.H. Grelland, S.B. Eide, A. Kristiansen, H.I. Sævareid & D.G. Aasland (red.), Samarbeidets filosofi. Gyldendal Akademisk.
• Kunnskapsdepartementet. (2017). Lærerutdanningene 2025. Nasjonal strategi for kvalitet og samarbeid i lærerutdanningene. (Strategi 2020–-2025). Hentet fra: https://www.regjeringen.no
• Schibbye, A.-L.L. & Løvlie, E. (2017). Du og barnet. Om å skape gode relasjoner med barn. Universitetsforlaget.
• Skjervheim, H. (1996). Deltakar og tilskodar. I H. Skjervheim (red.), Deltakar og tilskodar og andre essays. Aschehoug.
• Vygotsky, L.S. (1986). Thought and Language. The MIT Press.
• Aasland, D.G. (2014). Hvem er vi? I H.H. Grelland S.B. Eide, A. Kristiansen, H.I. Sævareid & D.G. Aasland (red.), Samarbeidets filosofi. Gyldendal Akademisk.