Utdraget er hentet fra Mikael Niemis roman Populärmusik från Vittula (2000). Romanen skildrer oppveksten til to gutter, Matti og Niila, i Pajala i Norrbotten i Sverige på 1960/70-tallet. Vi presenteres for ulike episoder fra de to guttenes oppvekst. Gjennom barndomsårene er det særlig én lærer som utmerker seg som betydningsfull for Matti og Niila, og det er musikklæreren Greger som kommer syklende fra Skåne med impulser fra verden utenfor Pajala. Gjennom musikken gjør han verden større for de to guttene. Men vi presenteres også for andre lærere og ulike skolesituasjoner gjennom romanen, blant annet guttenes første møte med en armé av bokstaver som de skal «tvinga att ljuda». Matti og Niila skal lære å lese. Det gjør også verden større.
Hvem er begynnerleseren? Det fins trolig like mange ulike begynnerlesere som det fins barn i 6-årsalderen. Likevel mener Joseph A. Appleyard å ha funnet et mønster hos lesere knyttet til alder og utvikling, basert på en undersøkelse av hvilke fortellinger barn i ulike aldersgrupper fortrekker. Dette underliggende, universelle mønsteret for hvordan mennesker utvikler seg som lesere, kan man lese om i boka Becoming a reader, the Experience of Fiction from Childhood to Adulthood (1991). Appleyard har funnet frem til fem forskjellige leserroller, og lesing har bestemte funksjoner for leseren ut i fra det alderstrinnet leseren befinner seg på. Ifølge Appleyards fremstilling er 6-åringen (begynnerleseren og skolestarteren) både en lekende, fantasifull leser og en leser som identifiserer seg med helten eller heltinnen i en handlingsmettet fortelling (Appleyard 1991). I tillegg påpeker Appleyard det åpenbare at begynnerleseren vil være i en fase der h*n ikke leser selv, for så gradvis å knekke lesekoden. Dette er ifølge Appleyard begynnerleseren som møter opp til første skoledag, forhåpentligvis ivrig etter å få bokstavene «att ljuda».
Læreplanen legger opp til at elevene skal kunne lese etter 2. trinn, og at de skal ha utviklet ganske avanserte ferdigheter etter 4. trinn. Det innebærer at den grunnleggende skriftspråksopplæringen må ta til alt på 1. trinn. I disse dager ser vi endringer i hvordan den grunnleggende lese- og skriveopplæring, skriftspråksopplæringen, foregår.
I et tidligere innlegg på denne bloggen, «Bøker kan aldri erstattes», presenterte vi det pågående prosjektet Digitalisering i begynneropplæringen. Bakgrunnen for prosjektet var nettopp endringene i begynneropplæringen, og da særlig flere skolers satsning på digitale ressurser i begynneropplæringen i lesing og skriving. Vi har nå arbeidet videre med prosjektet, og vi mener derfor det er på sin plass med et nytt blogginnlegg.
Våren 2019 avsluttet vi de siste intervjuene. Gjennom intervjuene ønsket vi å få kunnskap om læreres erfaringer med og refleksjoner omkring bruk av digitale verktøy i begynneropplæringen. Vi ønsket å få vite om det eventuelt er etablert nye praksiser ved innføring av digitale verktøy i den første lese- og skriveopplæringen. Og til sist lurte vi på om nettbrettet representerer et potensial som kan tilføre undervisningen noe nytt? I tilfelle hva? Kort oppsummert: I dette prosjektet ønsker vi å bidra til en forståelse av muligheter og utfordringer ved bruken av digitale verktøy i begynneropplæringen.
At innføring av nettbrett i klasserommet medfører endringer, kan vi lese om i en rapport som evaluerer innføring av nettbrett i undervisningen i bærumsskolene. I rapporten kommer det frem at nettbrettet endrer både undervisningspraksis, muligheter for differensiering og oppfølging av enkeltelever og endringer i vurdering og tilbakemelding til elevene (Berrum et al., 2017). Også lærerne vi har intervjuet forklarte at innføringen av nettbrett til en viss grad har endret deres undervisning, men endringene er langt mindre omfattende enn man kanskje skulle tro når nettbrettet er tatt i bruk etter prinsippet om hver elev sitt brett, såkalt 1:1-bruk.
I forrige blogginnlegg (datert 8. mars 2019) ga vi uttrykk for noen av våre bekymringer i forbindelse med satsningen på digitale verktøy i begynneropplæringen. En av bekymringene våre dreide seg om antall timer med skjermtid i løpet av en dag. Den bekymringen var trolig grunnløs. Intervjuene avdekket at arbeidet med oppgaver på nettbrett utgjør en relativt liten del av elevenes skoledag. Nettbrettet brukes som et verktøy i undervisningen i et ganske begrenset omfang (ca. 15-20 minutter per dag) i klasserommene til våre informanter. Når nettbrettet tas i bruk, er det ofte i forbindelse med stasjonsundervisning.
En annen av våre bekymringer dreide seg om elevens håndskrift. Er håndskriften på vei ut av skolen? Denne bekymringen ble dempet. Lærerne vi intervjuet var opptatt av forskjellene i det å skrive for hånd versus det å skrive på tastatur/nettbrett, spesielt knyttet til innlæringen av bokstavene og den aller første skrivingen. Våre informanter fortalte at elevene selv om de har hvert sitt nettbrett, fremdeles skriver bokstaver i skrivebøker og fremdeles former elevene bokstaver i modelleire. Elevene har altså både skrivebøker og blyanter. Og så andre bøker er tilgjengelige i klasserommet, - og det er den siste bekymringen vi vil nevne: Hva skjer med papirboka i det digitale klasserommet? I intervjuene beskrev lærerne hvordan de veksler mellom å bruke den fysiske læreboka og nettbrettet. Nettbrettet fungerer som et supplement som ikke nødvendigvis erstatter noe annet, men som derimot kommer i tillegg til andre læremidler og læringsressurser. Som en av lærerne sier: «Det [nettbrettet] er et kjempegodt variasjonsverktøy. Altså, det [nettbrettet] er et godt verktøy for å treffe noen flere.»
Det handler om variasjon og muligheten for å tilpasse undervisningen til den enkelte elev.
Slik vi ser det er en profesjonsfaglig digitalt kompetent lærer en lærer som kan bruke digitale verktøy faglig med et pedagogisk og didaktisk skjønn, altså en trygg, kritisk og kreativ bruk av digitale verktøy for å oppnå læring. I den sammenhengen er det interessant å undersøke hvilke erfaringer og refleksjoner lærerne gjør seg når det gjelder god og hensiktsmessig bruk av digitale verktøy i begynneropplæringen i lesing og skriving.
Når vi nå ser endringer i hvordan begynneropplæringen i lesing og skriving foregår, er det klart at læreren blir betydningsfull. Potensialet for endring i undervisningen ligger nok ikke først og fremst i nettbrettet eller en annen type teknologi. Potensialet for endring i undervisningen ligger hos læreren, i lærerens fagkunnskap og lærerens didaktiske og pedagogiske kompetanser. Den kompetente læreren som både ser at teknologien kan være et hjelpemiddel for å tilpasse undervisningen til den enkeltes elevens behov, men som også har kunnskap om for eksempel Appleyards fremstilling av de ulike leserollene og som ser at gjennom bøkene kan elevene samle kunnskap om verden, samle informasjon som gir svar, se nye sammenhenger og få tilgang til en indre verden.
Kanskje bør vi ikke betrakte tradisjonelle læringsressurser som en motsetning til teknologi (blyant versus tastatur, papirbok versus digital bok). Kanskje bør vi heller betrakte dem som komplementære ressurser i arbeidet med å få bokstavene «att ljuda».
I Niemis roman får både Matti og Niila bokstavene til «att ljuda». Matti blir sågar svensklærer i Sundbyberg.
Litteratur som nevnes i blogginnlegget:
Appleyard, J. A. (1991): Becoming a reader: the experience of fiction from childhood to adulthood. Cambridge: Cambridge University Press
Berrum, E., Fyhn, J., Gulbrandsen, I.P. & Nilsen, Ø.L. (2017): Evaluering av digital skolehverdag. Rapport. Oslo: Rambøll
Niemi, Mikael (2000): Populärmusik från Vittula. Stockholm: Norstedts Förlag