PhD-avhandlingen til førstelektor Samira Jamouchi ved Høgskolen i Østfold er den første i Norge innen visuelt fag som kombinerer kunstneriske praksis og vitenskapelig tekster.
- Jeg jobber med kunstbasert forskning og teoretiske/filosofiske tilnærminger som både infiltrerte hverandre og nærte hverandre. Jeg bruker både min praksis som kunstner og som pedagog i min forskning, forteller førstelektoren ved Fakultet for lærerutdanninger og språk.
Hun gjennomførte avhandlingen ved Fakultet i kunstfag ved Universitet i Agder.
På spørsmål om hva som gjør forskningen aktuell svarer Jamouchi:
- Lærerutdanning bør utvikle seg i takt med samfunnet som er i stadig endring, som for eksempel ungdomskultur og kunstneriske praksiser, men også i forhold til styringsdokumenter med politiske ambisjoner. Lærerplan er et dokument som lærere bør kontinuerlig være i dialog med ved å stille spørsmål om hvilke muligheter som finnes for goder praksiser i lærerutdanning.
Ifølge forskeren bør dette gjøres på et overordnet nivå.
- Læreren kan for eksempel rette oppmerksomhet mot det som skjer i møtet med studentene og materialene. Se på hva som er mulig å gjøre, oppdage, utforske og hvilke kunnskaper og forståelser dette kan genere. For å kunne gjøre det må man ha en solid forståelse for didaktikk, menneskelige relasjoner og materiale forståelse, sier hun.
"Avhandlingens drøfting og funnene inviterer leseren til å tenke nytt om hvordan vi kunne, ikke bare burde, introdusere kunst i lærerutdanningen og ikke minst hvordan vi kan praktisere det."
Samira Jamouchi, kunstner, pedagog og forsker ved Høgskolen i Østfold
Mangler kvalifiserte lærere
Ifølge Jamouchi er kvalifiserte lærere innenfor kunst og håndverk en mangelvare i norske skole. I tillegg er det lite forskning på faget kunst og håndverk i lærerutdanning.
- Studien er relevant ved at den introduserer andre lærerpraksiser og ikke minst andre måter å forske på i faget kunst og håndverk, sier forskeren.
Hun ser at funnene i studien kan oppleves som utfordrende for noen lærere.
- Dette kan være utfordrende og til med litt skremmende hvis man tenker på endring som en trussel for trygghet og komfort. Det kan være vanskelig å endre kurs i egen praksis hvis man tenker at det som ble gjort, la oss si de siste 20 årene i ens lærerkarriere, er bra og at man vil gjerne fortsette med det frem til man går av med pensjon, påpeker hun.
Og legger til:
- Denne avhandlingen er dedikert til de som tviler og stiller spørsmål, men også til de som jobber med visshet i kunstneriske pedagogiske og/eller forskningsmessige sammenhenger.
Identifiserer en «performativ pedagogikk»
Ifølge Jamouchi kan en performativ tilnærming til ull toving kalles «performativ pedagogikk».
- Dette forslaget, dets navn og praksis, har ikke absolutte grenser eller egenskaper. En performativ pedagogikk er hovedsakelig utforskende og åpen for eksperimentelle tilnærminger til materialet gjennom kroppslige og sanselige erfaringer, forteller hun.
Kjennetegnene på en performativ pedagogikk kan være følgende:
- En sammenfiltret pedagogikk som erkjenner at med-komponenter (studenter og materialer) er fra og utvikler seg i det samme økologi
- En gjentagende intra-aksjon som handler om samhandling (co-making)
- En opplevelse av samhold (togetherness) som bevarer mangfoldighet
- En kombinasjon av transformative og bevegelige praksiser og tankeskaping (thought creation)
Involverte kunstnere og publikum inn i doktorgradsarbeidet
Før doktorgradsarbeidet underviste Jamouchi studenter i en performativ tilnærming til tegning. Her var det blant annet fokus på bruk av hele kroppen, å jobbe i stor skala og i kollektive, ikke kun med individuelle, arbeidsformer.
Ifølge forskeren var dette aspektet nyttig for en bredere og dypere forståelse for hva faget kunst og håndverk kan være.
- Samtidig begynte jeg å utforske andre arbeidsmetoder i min praksis som kunstner, særlig samhandling gjennom kroppsliggjort erfaringer med teknikker og materialer ved å involvere publikum, forteller hun.
Senere, i forbindelse med doktorarbeid, inviterte hun både andre kunstnere og publikum til en performativ tilnærming til ull toving.
- Personer i publikum var ikke lenger passive tilskuere men aktive deltagere i samhandlingen hvis man ville det, forklarer Jamouchi.
Utvider forskningsbegrepet
Hun sier kollektive arbeidsformer i kunstneriske praksiser som det man finner i samtidskunst ble en viktig del av utforskningen i studien.
- Jeg involverte meg selv som en kunster-lærer (mer enn å ‘bare’ forelese og forklare) i møte med studentene og en samhandlende tilnærming til den gamle teknikken med ull toving, forteller hun.
Ifølge Jamouchi åpner avhandlingen opp for nye spørsmålsstillinger knyttet til den mer tradisjonelle lærerutdanningen.
- En viktig konsekvens med denne kombinerte avhandlingen er også at forskning kan være mer enn tradisjonelle vitenskapelig tekster. Og at teorier kan kobles til både filosofiske og kunstneriske landskap for å utforske våre praksiser innen faget kunst og håndverk i lærerutdanning, forklarer hun.
Ifølge Jamouchi er de som skal utdanne lærere viktige bidragsytere i forhold til å utvikle nye undervisningsmetoder.
- Lærerutdannere bør ikke jobbe som funksjonærer for staten ved å videreformidle det som står i skriftlige dokumenter uten å stille kritiske spørsmål som hjelper til å utvide og utvikle faget. Det å stille spørsmål om hva som er mulig å gjøre i undervisningen bør være en av vår viktigste ‘funksjoner’ i lærerutdanning, understreker forskeren.