Stoisisme i moderate doser

«Hva er opp til meg, hva er ikke opp til meg?» spør Epictetus retorisk. Epictetus (50-153 e.kr.) er en av oldtidens kjente stoikere. Poenget med spørsmålet hans er å avdekke hva som er opp til oss, slik at vi kan konsentrere oss om det. Noen ting i verden kan vi påvirke (typisk de små, nære tingene), andre ting (typisk de som er store, hårete, lengre unna i tid og rom) ligger utenfor vår kontroll. Det vi ikke kan påvirke kan vi ikke gjøre noe med.

Det er noe uklart hva stoisismen sier og ikke sier. De kjente stoiske skikkelsene gjennom vår intellektuelle historie er ganske ulike. Hva de egentlig mener er åpent for tolkning. Det er ikke minst viktige spørsmål rundt hvor langt den stoiske læren går (eller er ment å gå) og hvor dypt den stikker. Stoisismen ble etablert som egen lære i oldtidens Aten, av Zeno fra Citium (bedre kjent som Kypros i dag). Andre kjente stoikere fra oldtiden er Epictetus (allerede nevnt), Marcus Aurelius, og Lucius Seneca. Her vil jeg fokusere på sentrale fellestrekk i doktrinen med en viss tidløs relevans. Et av disse er den pragmatiske innsikten at vi mennesker bør innse våre begrensninger. Vi lever individuelle liv som er avgrenset i tid, og vi er ytterlige begrenset av den situasjonen vi til enhver tid befinner oss i, samt de begrensede ressursene vi har til vår rådighet.

Stoisismen handler kanskje mest om å bevare roen og finne riktig fokus. Stoisismen sier både noe om hvorfor dette er viktig og hva som skal til rent praktisk for å komme dit. Grunnleggende sett er derfor stoisismen en moralpsykologisk doktrine. Enhver sjakkspiller kan skrive under på hvor viktig stoisk ro kan være, selv i kampens hete. Fokus og ro henger sammen. Hvis vi lærer oss å fokusere på det vi kan kontrollerer fremfor det som er utenfor vår kontroll vil vi kunne skrelle vekk unødvendige og distraherende bekymringer, og med bekymringene på avstand kan vi få roen over oss til å sette mer fokus på det som er meningsfullt.

Ta klimaendringene som eksempel. Det fysiske klimasystemet er stort og sammensatt. Enkeltmennesket kan ikke endre havstrømmene, vann-syklusen, eller sammensetningen av gasser i atmosfæren; selv om man for så vidt kan si som musa: «alle monner drar, sa musa og tisset i havet». Stoisismen anmoder oss om at vi bør ta klimaendringene med stoisk ro. «Det er ingen grunn til å bli oppskaket av ting vi ikke kan kontrollere» (Marcus Aurelius). «Det er bare en måte å bli lykkelig, og det er å slutte å bekymre oss om det som er utenfor vår viljekraft» (Epictetus).

Det er også et økonomisk konserverende element i stoisismen. Vi bør ikke kaste bort tid og krefter på å gruble og bekymre oss over noe der det ikke er effektivt. «Dess mer vi verdsetter ting utenfor vår kontroll, dess mindre kontroll har vi» (Epictetus). Alt vi gjør og vier vår dyrbare tid til har en alternativkostnad. Våre begrensede ressurser bør derfor konserveres og deres bruk fokuseres inn mot det som gir resultater og vekst. Resultater og vekst, for stoikerne, dreier seg imidlertid ikke bare om bare om det materielle, men vel så mye om psykologisk styrke og personlig vekst.

Mange av stoikerne, i oldtiden som i moderne tid, tar avstand fra emosjoner, følelser, i søken etter logos gjennom kald og u-emosjonell rasjonalitet. Dette kan være et blindspor. Selv om fokus og ro er viktig for både forståelse av situasjonene og meningsfull handling, betyr ikke det at affektive følelser og emosjoner ikke er sentralt også her. Flere tenkere og forskere, som for eksempel hjerneforskeren Antonio Damasio, har i løpet av de siste årtiene vist at følelser underbygger vår rasjonalitet. Vi er grunnleggende sett affektive vesener (Panksepp, 1998), og vi trenger følelser til å føle oss vei gjennom vanskelige beslutninger og vriene situasjoner (Solms, 2021).

Spørsmålet er ikke om emosjoner og følelser skal være inne i bildet, men hvilke emosjoner og følelser, hvordan de passer med situasjonene og beslutningene vi baler med, og hvor intense de er. Det vi trenger når vi befinner oss i situasjoner der vi har den luksus å kunne sitte ned få en viss ro over oss for å løse et problem er fintfølende emosjoner. Ofte hanskes vi med komplekse sosiale problemstillinger, og her er ofte empati og fint kalibrerte emosjoner overfor andre viktig for å handle riktig. Hensyn, omsorg, generøsitet, begeistring, glede, og empatisk innlevelse, hjelper oss på rett spor.

La oss kalle dette affektiv stoisisme, selv om et slikt begrep for mange (ikke minst blant stokerne selv) vi oppleves som et paradoks eller en direkte selvmotsigelse. Vi forholder oss rolig og fokusert, men samtidig med emosjonelt nærværende med empatisk og følelsesmessig innlevelse. Følelsesmessig innlevelse hjelper oss å navigere gjennom problemer i retning av det som er meningsfullt. Det hjelper oss også å forholde oss til andre, både i direkte situasjoner og konfrontasjoner, og når det gjelder beslutninger der sitasjonene, relasjonene, og prosessene vi forholder oss til er (helt eller delvis) prospektive.

Et område der stoisismen kan være fruktbart er som en terapeutisk moralpsykologisk tilnærming, der vi prøver å bearbeide våre følelser og emosjonelle opplevelser. Mer spesifikt kan stoisismen hjelpe oss med å dempe negative og destruktive emosjoner som sinne og irritabilitet, frykt og angst, forakt og hovmod, sjalusi og skadefryd (Pigliucci & Lopez, 2019). Slike negative emosjoner kan infisere våre emosjonelle liv på måter som er uheldig både for oss selv og andre. Destruktive emosjoner kan dessuten fortrenge positive emosjoner som generøsitet, omsorg, og entusiasme. Hvis det lar seg gjøre å dreie vårt affektive register og utvide dette registeret kan stoisismen hjelpe oss å finne frem til en bedre versjon av oss selv; potensielt transformative endringer i vår personlighets fremtoning og måten vi ser verden på.

Livet er fullt av overraskelser. Noen av disse er positive, andre negative, og svært mange en rar bittersøt blanding av flaks og uflaks. Håpet for de mer terapeutisk orienterte stoikerne (som Massimo Pigliucci) er at vi kan jobbe med oss selv slik at vi blir mer robuste. Flaks og uflaks ligger utenfor vår kontroll, men gjennom å bygge en solid dydsetisk kjerne kan vi bedre håndtere uflaks og samtidig utnytte hell på en bedre eller mer effektiv måte. Dette kan være en sunn psykologisk innstilling ettersom svært mye (alt?) av det som skjer i våre liv har bakenforliggende kausale årsaker vi ikke rår over og som vi gjerne ikke engang er klar over. Zeno, stoisismens grunnlegger var opprinnelig en velstående handelsmann, men hadde uflaks. Skipet hans, med alle hans verdifulle varer om bord, sank på vei inn til Aten. Men i stedet for å synke ned i depresjon over å ha mistet alt han eide (bortsett fra noen skarve mynter), plukket han imidlertid seg selv opp og begynte sin egen filosofiske skole i stedet (med stort hell). Det er potensielt mye vi kan gjøre med oss selv som individer slik at vi er mentalt forberedt på motgang og de muligheter livet byr på, men det krever at vi dedikerer tilstrekkelig tid, fokus, og ressurser til våre personlige utviklingsprosjekter.

Faren med stoisismen er at den går for langt i en eller annen mer ensporet dogmatisk retning. En filosofisk eller politisk bevegelse som går for langt kan lett bli til ekstremistisk kult. Potensielt problematiske ideer som kan knyttes til stoisismen inkludere ‘likegyldighet’ og ‘individualisme’. Man vil støte på problemer dersom man forsøker å ta disse ideene som idealer og strekker dem til sine ytterpunkter. Resultatet kan fort bli kynisme, apati, fatalisme, handlingslammelse, og politisk nihilisme. Klokkertroen på at alle selv er sin egen lykkes smed, og at det bare er å tåle den motgang man møter, gjør at man lett kan komme til skade for å se ned på dem som klager, ikke klarer seg, eller krever for mye støtte fra sosiale strukturer.

Dette kan for eksempel gjelde de fattige i samfunnet, som man da tenker at befinner seg i en «Zeno-situasjon» (slik beskrevet ovenfor). En stoiker av den kyniske typen kan lett tenke i retning av at «alle har en sjanse til å selv utrette noe med livet sitt» hvis de bare «velger å gå inn for det». Grip muligheten! Men de sosiale realitetene er ofte ikke så enkle i praksis. Verden er spunnet inn i usikkerhet. For dem som sulter er probabilistiske «muligheter» simpelt hen ikke godt nok; man kan ikke spise muligheter!

Poenget mitt er at på samme måte som stoisismen helt legitimt peker på at vi bør innse våre begrensinger og muligheter som enkeltaktører, kan vi legitimt peke på stoisismens begrensinger så vel som dens muligheter. Vi er ikke bare enkeltaktører; vi er en del av sosiale grupper, organisasjoner, og samfunn som kan utrette ting i fellesskap. Vår kontroll, og påvirkning, kan utvides og styrkes gjennom samarbeid.

Stoisismen har flere positive bidrag. Jeg skiller på etikken ulike funksjoner. Når det gjelder stoisismen er kanskje dens viktigste bidrag til etikk som terapi. Den utgjøre et utmerket og psykologisk realistisk utgangspunkt for selvutvikling. Som moralpsykologi har den mye å bidra med innen personlighetspsykologi, men samtidig vesentlig mindre i retning av sosialpsykologisk forståelse. Stoisismen har også en del å bidra med innenfor etikk som problemløsning, men bør komplementeres med andre perspektiver. Forståelsen av aktørens rolle, påvirkningskraft, fokus, ressurser, og begrensinger er spesielt viktige innsikter.  

La oss vende tilbake til eksemplet ovenfor. Selv om det er umulig å reversere klimaendringen, og selv hvis det tilmed viser seg å være for sent å begrense den globale oppvarmingen til det internasjonalt vedtatte målet om 2 grader celsius (Parisavtalen), vil det være både mulig å meningsfullt å kjempe en felles kamp for å redusere utslipp av klimagasser så mye som mulig (slik at det i alle fall blir mindre ille saktere). Og denne kampen kan kjempes på flere fronter; som individer, men også i organisasjoner, og som samfunn. Det som er utenfor vår kontroll som individer, er ikke nødvendigvis utenfor rekkevidde for oss som fellesskap. Det var ikke stoisk ro, men tvert i mot, legitimt sinne som gjorde aktivisten, Greta Thunberg, i stand til å mønstre unge mennesker verden over til klimahandling. Vi må ikke kutte av samarbeidsprosjektene til fordel for våre personlige stoiske prosjekter, selv om disse siste også er viktig. Stoisisme er vel og bra, men i moderate doser.

Kilder:

Panksepp, J. (1998). Affective neuroscience: The foundations of human and animal emotions. Oxford: Oxford University Press.

Pigliucci, M. & Lopez, G. (2019). A handbook for new stoics: How to thrive in a world out of your control. New York: The Experiment.  

Solms, M. (2021). The hidden spring: A Journey to the source of consciousness. New York: Norton & Company.