Paradokset rundt moralsk flaks

Ulrikke og Lydia er to jenter i tenårene. De kjenner hverandre ikke. Begge har de egen bil. En sommerkveld er de hver for seg ute på fest. Begge to kjører i beruset tilstand fra festen de er på. Men mens ulykkelige Ulrikke er uheldig å kjører på en gutt som er ute og leker på veiet utenfor huset sitt, er lykkelige Lydia heldig og kommer seg trygt hjem uten dramatikk. Den unge gutten blir hardt skadet i ulykken, og vil måtte sitte i rullestor resten av sitt liv.

I dette tilfellet kan vi bruke begrepet til filosofen Bernard Williams og si at mens lykkelige Lydia hadde moralsk flaks, hadde ulykkelige Ulrikke moralsk uflaks. Det er ingen relevant forskjell på hvilken situasjon disse to jentene befant seg i eller hvilken sinnstilstand de var i da de fattet sitt moralske valg, men for ulykkelige Ulrikke ble dette et skjebnesvangert et. Det de to gjorde var i utgangspunktet like hårreisende dumt!

Når folk hører om slike hendelser, har de en moralpsykologisk tendens til å fordømme og vilje til å straffe moralske aktører som Ulrikke vesentlig sterkere enn slike som Lydia. Vi er svære kritiske til tilfeller av moralsk uflaks sammenlignet med tilsvarende tilfeller der uflaks ikke var inne i bildet. Samme tendens reflekteres i rettsapparatets utmåling av straff.

I praksis lar vi tilfeldighetenes spill få virke inn på hvordan og hvem vi holder ansvarlig for sine moralske handlinger, eller i hvilken grad vi holder dem ansvarlig. Dette kan virke paradoksalt, og dessuten dypt urettferdig. For hvordan kan vi holde noen moralsk ansvarlig for noe som er utenfor deres egen kontroll? Man skulle jo i utgangspunktet tenke at utfra ren logikk måtte moralske aktører holdes immune mot forsømmelse for den flaks eller uflaks de utsettes for.

Moralfilosofer snakker her gjerne om «kontrollprinsippet» (Nagel, 1979; Williams, 1981), som sier noe sånt som at vi kun kan holdes ansvarlige for faktorer som er under vår egen kontroll. Intuitivt er mange enige om at dette høre riktig ut. For de fleste virker det nesten selvinnlysende! Etter refleksjon ønsker vi typisk kun og holde moralske aktører ansvarlige for det som er deres egen feil. Men problemene oppstår raskt i møte med virkelige situasjoner. For finnes det i det hele tatt situasjoner der det som skjer kun er opp til faktor underlagt vår egen kontroll? Og når vil vi i det hele tatt noen gang kunne fastslå hvilke faktorer som til enhver tid virker inn?

Sosialpsykologene viser oss at det er en rekke situasjonsbestemte faktorer som påvirker vår moralske holdninger og handlinger. Alt fra lukten fra en søppelbøtte på gaten (Jones og Fitness, 2008), om vi holder en varm eller kald kaffe i hånden (Williams og Bargh, 2008), hvorvidt andre personer er tilstede (Latane og Darley, 1968), til fargen på veggene (Gan et al., 2016) påvirker våre moralske betraktninger, og stort sett helt uten at vi selv en gang er klar over det!

I boken Behave viser Robert Sapolsky (2018) hvordan vår moralske adferd alltid vil ha en svært kompleks årsakssammenheng i tid og rom. Det som hender til ethvert tidspunkt i enhver situasjon vil alltid være produkt av hva som har hendt i fortiden; en lang kjedet sekvens med begivenheter. Alt vi gjør (eller unnlater å gjøre) er et ledd i verdens kausale kjede som binder en fjern fortid sammen i en forbigående nåtid til en forestående fremtid.

Som handlende vesener er vi påvirket av det som har blitt polert frem gjennom evolusjonens tann og nedfelt i våre gener. Mange av disse genene er felles for alle mennesker, som for eksempel programmene som bestemmer utformingen av vår subkortikale emosjonelle infrastruktur (Panksepp, 1998), mens andre genetiske programmer er ansvarlige for det medfødte utgangspunktet for vår unike personlighet.

Vi er også påvirket av en bredt omfang av kontekstuelle faktorer vi konfronteres med gjennom våre levde liv; denne særegne stien vi følger og som avgjør hvor vi ender opp. Her har vi faktorer som nivået på stresshormoner i vår mors blod under hennes svangerskapet, spesielle hendelser i våre tidlige leveår vi ikke lenger husker men som setter avtrykk i våre barnesinn, og alle mindre og større ting som har hendt oss gjennom livet, inkludert avgjørende veivalg der vi velger å følge en sti fremfor en annen i livets skog. (Eller er det stien selv som bestemmer hvor vi går?).

Vi er dessuten i særlig grad påvirket av det som hendte for timer siden, minutter siden, og noe sekunder siden. Og så har vi, til slutt, alt som fanges opp gjennom vårt sanseapparat i den umiddelbare sitasjonen vi befinner oss i. Det aller meste av alle disse faktorene, alt fra faktorene fra en fjern fortid og frem til den umiddelbare beslutningssituasjonen, er helt og holdet utenfor vår kontroll. Kontrollprinsippet står nå i fare for å bli irrelevant. Hva hvis all moralsk adferd kan spores til forhold utenfor vår kontroll?

Filosofen Tomas Nagel tar tak problemene rund moralsk flaks i boken, Mortal Quesitons (Nagel, 1979). Her skiller han mellom fire ulike typer moralsk flaks/uflaks: (1) flaks i utfall, (2) flaks i situasjon, (3) flaks i konstitusjon, og (4) flaks i kausalitet. Dette gir oss noen brukbare analytiske kategorier å henge tankene våre på. Noen elementer av moralsk har et fjernt kausalt opphav (kausalitet), andre beror på hvem vi er (konstitusjon), hvilken situasjon vi havner i (situasjon), eller vi kan ha moralsk flaks eller uflaks i de resulterende utfallene, slik vi så med ulykkelige Ulrikke og lykkelige Lydia.

 Et sentralt spørsmål er hvor det blir av aktøren opp i alt dette, eller om til syvende og sist alt koker ned til en eller annen form for moral flaks. Sitter vi igjen som tilskuere til i film som er våre levde liv, eller har vi en legitim rolle som moralske aktører i denne filmen?  Har vi en reell mulighet til å spille moralske helter, eller er vi skuespillere som allerede er tildelt et predefinert manus? Er det dypest sett rom igjen for at den frie viljen vi føler vi har kan stå på egne ben?  

I en deterministisk verden, der alt er seriekoblet kausalt, kan det være vanskelig å få plass til en fri og uavhengig moralsk aktør, og dermed moralsk ansvar. Men filosofer har mellom seg delte meninger om hvorvidt fri vilje er kompatibelt med determinisme (kompatibilisme) eller ikke. Hvis kompatibilismen er riktig, hvilket er et viktig «hvis», står vi igjen med spørsmål om hvor frie vi er, og hvor langt vårt moralske ansvar strekker seg.

Uansett ser friheten, og dermed ansvaret, til den moralske aktøren ut til å være begrenset på mange måter. En ting som er viktig å huske på er at hun derfor også alltid vil være sårbar. Den moralske aktøren er sårbar overfor moralsk uflaks, og fordelingen av sosial sympati og velvilje, eventuelt uvilje, fordømmelse, og harme denne uflaksen utløser.

Sosialpsykologien viser at fordømmende, anklagende, og blamerende sosiale reaksjoner ofte har skadelige effekter på den aktuelle moralske aktøren (Ellemers, 2017: 61). Dette er spesielt tilfelle når moralske aktører blir utsatt for fordømmelse i offentlighetens skue. Det er flere eksempler på at personer som er tiltalt for forhold de selv skammer seg over (f.eks. grov korrupsjon eller seksuell trakassering) gruer seg mer til at saken kommer ut i offentligheten enn de gruer seg til å sone selve dommen (Gaskew, 2014). Noen ganger gruer de seg så mye at de bokstavelig talt ikke klarer å leve med skammen.

Ofte er frykten for straff og fordømmelse noe som gjør at moralske aktører reagerer med å sett opp psykologiske forsvarsmekanismer. Dette resulterer i så fall i at de vil søke å forsvare, unnskylde, eller skjule umoralsk adferd snarere å endre kurs i ønsket retning (Ellemers, 2017: 62). Vi formes av den sosiale tilbakemeldingen vi får, både positiv og negativ. Men dersom moralsk aktører skal bevege seg i en moralsk prisverdig retning er det viktig at de føler seg inkludert, ivaretatt, respektert, og veiledet gjennom den tilbakemeldingen de får.

Negativ tilbakemelding, og tilmed enkelte former for straff, kan ha sin plass, men for å være hensiktsmessig må den være tilstrekkelig mild, forståelig, og akseptabel sett ut fra potensielle og aktuelle moralske overtredere; den bør være forankret i normene til det sosiale miljøet rundt dem; og den bør ta romslig høyde for moralsk uflaks. Flaks/uflaks betyr som vi har sett korresponderende begrensninger i hva vi legitimt kan holde andre ansvarlige for. I et sosialt komplekst fellesskap er det uansett sjelden at hele det moralske ansvaret for en uønsket hendelse hviler på en person alene; det er i så fall gjerne da snakk om at det utpekes en syndebukk.

Som moralske aktører kan vi ikke komme utenfor vår egen subjektivitet. Vi står med begge ben plantet i den, for vår egen subjektive bevissthet er jo nettopp vår sammenhengende eksistensielle opplevelse av verden. Vi føler oss som aktører med moralsk ansvar for våre handlinger, og spesielt når ting går bra og pilene peker positivt oppover. Vi attribuerer også moralsk ansvar til andre, og spesielt når det er snakk om skyld og pilene peker nedover. Kanskje et reflektert forhold til moralsk flaks kan lære oss å bli mer tolerante og mindre fordømmende!

Referanser:

Ellemers, N. (2017). Morality and the regulation of social behavior: Groups as moral anchors. London: Routledge.

Latane, B. & Darley, J. M. (1968). Group inhibition of bystander intervention in emergencies. Journal of Personality and Social Psychology, 10(3), 215–221.

Gan, T., Fang, W, & Ge, L. (2016). Colours’ impact on morality: Evidence from event-related potentials. Scientific Reports 6.

Gaskew, T. (2014). Rethinking prison reentry: Transforming humiliation into humility. London: Lexington Books.

Jones, A., & Fitness, J. (2008). Moral hypervigilance: the influence of disgust sensitivity in the moral domain. Emotion 8, 613–627.

Nagel, T. (1979). Mortal questions. New York: Cambridge University Press.

Panksepp, J. (1998). Affective neuroscience: The foundations of human and animal emotions. Oxford: Oxford University Press.  

Sapolsky, R. (2018). Behave: The biology of humans at our best and worst. London: Penguin Books.

Williams, B. (1981). Moral luck. Cambridge: Cambridge University Press.

Williams, L. E. & Bargh, J. A. (2008). Experiencing physical warmth promotes interpersonal warmth. Science 322 (5901): 606–607.

© Søren Wenstøp (Teksten er del av bokmanus for Etikk for primater i organisasjoner).