Noen analogier og disanalogier

Beslutningsproblemer i sjakk har ofte presise svar på måter moralske beslutninger sjelden har (se illustrasjon). Men ikke alltid. Selv i sjakkens finitte verden i sort og hvitt er det betydelig rom for smak og behag, preferanser, og lange sekvenser med valgmuligheter der det ikke engang er klart for overmenneskelig kunstig intelligens hva som er de beste beslutningene. Hvordan skal man for eksempel starte et nytt parti: e4, d4. eller kanskje c4? Det er først når man presses inn i de smale deduktive ganger der utveier stenges av at «det beste» og «det rasjonelt påkrevde» melder seg.

Også i den moralske verdens grumsete virkelighet hender det man har åpenbare løsninger eller svar som er tilgjengelige gjennom en deduktiv rasjonell tankeprosess. Men dette er ikke det typiske. Det typiske er at problemer er uklart spesifisert og at løsningene har mange (ofte infinitte) varianter og kombinasjoner som må tolkes i lys av en usikker fremtid. Målene er også mer diffuse og sammensatte i den sosiale verden enn i sjakkens verden, hvor målet praktisk sett er å vinne, redde i havn remi, eller tape med verdighet.

Men la oss gå et trekk tilbake. Det som er «rasjonelt påkrevd» i sjakk kan være ekstremt krevende. I praksis bør det derfor kanskje være rimelighetsbektraktninger når det gjelder hva vi kan kreve av en spiller. Og disse rimelighetsbetraktningen har analogier til moralens verden. Når kan vi legitimt si at en aktør, enten i sjakk eller i den virkelige verden, er irrasjonell?

Problemet med rasjonalitetens tvangstrøye stikker dypt. Kjernen er psykologisk. Enten ser man løsningen på et problem som har et teoretisk riktig eller optimalt svar eller ikke. Hvis man ikke ser løsningen eller kommer på hvordan man kommer frem til en løsning, i hvilken forstand er man da irrasjonell? Man prøver jo etter beste evne. Og det er ikke åpenbart at det er irrasjonelt å ikke være noen andre enn den man er, med de evnene man har.

Problemet stikker enda dypere. For selv om vi mennesker gjerne tror vi tenker tanker så gjør vi i realiteten ikke det. Tanker hender oss. De er ikke noe vi gjør som rasjonelle eller bevisste aktører. Enten ser vi løsningen eller veien til en mulig løsning eller ikke. Og kjernen her er nevrologisk.

De aller fleste prosessene som skjer i vår hjerne, enten vi spiller sjakk eller grubler over moralske dilemma, skjer i vårt underbevisste eller ubevisste sinn. Løsningen som presenteres i vår bevisste sinn kommer dettende inn gjennom en luke og åpenbarer seg for oss. De er et resultat av en myriade av underliggende prosesser som oppererer i det stille i hjernens mørke rom.  Dette er prosesser vi ut fra deres natur ikke kan forstå eller sette oss inn i (litt på samme måte som det som foregår inne i den kunstige intelligensens sorte boks).

Følelsen av at dette er «vårt valg», at man er «en aktør», at man er «sikker på at det er det eneste rette», at dette er «min beslutning», er følelser som kommer på banen etter at løsningen er presentert (Burton, 2008). Og på det tidspunkt er signaler om handling allerede effektuert på våre vegne.

Og uansett er rasjonalle valg vanskelig, selv med den beste drahjelp fra vårt underbevisste. I illustrasjonen er det et sjakkproblem der hvit skal trekke og det er sjakk matt i to trekk. Send meg (soren.wenstop@hiof.no) gjerne svaret dersom du ser løsningen.

Kilder:

Burton, R. A. (2008). On being certain: Believing you are right even when you're not. New York: St. Martin's Publishing Group.