Facebook og konspiratorisk fabulering

Grunnleggeren og lederen av den sosiale medieplattformen Facebook, Mark Zuckerberg, ble nylig (23. oktober, 2019) grillet i en høring av blant andre den demokratiske kometen i amerikansk politikk, Alexandria Ocasio-Cortez. Hun fyrte av en serie skarpe og viktige spørsmal. Zuckerberg dukket det aller meste, men senansen gir oss likevel viktig innsikt i hvordan ledelsen i Facebook forholder seg til sin enorme makt i form av sosial inflytelse, og sitt bidrag til å utforming av en fremtid som ser ut til å bli mer og mer digitalt betinget.

Den unnvikende og uklare linjen som kom frem er moralsk urovekkende. På spørsmål om Facebook ville slå ned på direkte løgn i reklamekampanjer svarte Zuckerberg først "nei". Facebook faktasjekker ikke reklamekampanjer, og argumentet er det er viktig at folk på plattformet får ta stilling til slike utspill selv og danne seg sine egne meninger. Men så spurte Ocasio-Cortez om det da ville være greit om en reklamekampanje på Facebook rettet seg spesifikt mot afroamerikanere og oppfordret dem til å delta i politisk valg, men oppga feil dato for dette valget. Nå hadde Zuckerberg en mindre fast linje. Han mente Facebook hadde som policy å kjempe mot undertrykkelse av velgere. Men hvor går grensen, ville Ocasio-Cortez vite. Enden på visen var at skillet mellom akseptel og uakseptabel løgn i propaganda forble temmelig uklar. Dessuten viser det seg at det meste av ansvaret for faktasjekking er outsourcet til underleverandører.

Sosiale medier er et kraftfullt verktøy til å knytte kommunikative tråder og spre informasjon - ikke bare informasjon, selvsagt, men også desinformasjon. Unge mennesker bruker sosiale medier i vesentlig grad for å orientere seg i den sosiale verden. Som høringen antyder er imidlertid dette skillet mellom hva som er sant, usant, delvis sant, eller renspikket propaganda med bakenforliggende motiver, ofte uklart.

Sosiale medieplattformer som Facebook skaper avstand. Avstand mellom det som korresponderer med slik verden er (slik den fremstår i lys av dokumenterbar informasjon) og det som passer med våre inntrykk og antagelser om hvordan verden er (basert på påstander). Mens den totale tilgjengelige mengden informasjon har økt, ser det ut til at vi får servert relativt mindre av det førstnevntet tilfordel for det sistnevnte. Det kan være mange årsaker til det.

En ting er at det som er sensasjonspreget og ekstraordinært sprer seg raskere enn det som virker ordinært. En viktig faktor i denne sammenhenger er hvordan algoritmer og kunstig intelligens fanger opp denne tilbøyligheten om det sensasjonspregede og amplifiserer slik informasjon ytterlige slik at det vi finner på plattformer som Facebook vektes tyngre mot det sensasjonelle. Her er det også en underliggende vitenskapelig og epistemologisk debatt inne i bildet. Skal vi ha større lit til sannhet-som-det-som-korresponderer med verden (correspondence theory of truth) eller til sannhet-som-det-som-passer-inn-i-våre-mentale-modeller (coherence theory of truth)?

En annen ting, som Nicholas Carr (2011) peker på i boken The shallows, er at selv hvis informasjonen på sosiale medier skulle være sannferdig fremsatt, så er tanken om at mer informasjon nødvendigvis gjør oss bedre informert problematisk. Sosial medier påvirker hvordan hjernen vår behandler informasjon; de former våre kognitive (cortikale) strukturer. Den store mengden informasjon gjøre at vi blir distraherte og utolmodige, i vårt dopamindrevne jag etter stimuli. Informasjon er heller ikke det samme som kunnskap, og overgangen mellom det flyktige korttidsminnet til langtidsminne, samt evnen til mental  rekonstruksjon og representasjon, vil påvirkes av egenskaper ve det media der vi finner vår informasjon. 

Flere aspekter ved menneskelig psykologi gjør oss sårbare i denne sammenhengen. Vi har en tendens til å søke bekreftende informasjon. Vi har en tendens til å søke informasjon som passer med et positivt selvbilde, og vekk fra det som skaper kognitiv dissonans og støy. Vi har en tendens til å splitte vår sosiale verden i "vi" og "dem", og har en tendens til å attribuerer positivt om vår egen gruppe, og negativt om "de andre". Vi har også en tendens til å søke sannhet og kunnskap, men det kan se ut som denne i økende grad er truet i vår nye digitale sosiale verden.