Sammendrag
Denne oppgaven undersøker hvordan fem tidligere barnevernsbarn opplevde en lengre akuttplassering. Studiens mål er tredelt. Akuttplasseringen tar hensyn til tidsperspektivet samt hvordan plasseringen oppleves når fremtiden er uavklart. I tillegg gir informantene et innblikk i hvordan de blir påvirket psykososialt. Herunder hvilket behandlingsopplegg og instanser som ble inkludert i plasseringsperioden samt hvilken hjelp de mottok. Det ble også undersøkt hvilke støttepersoner de ulike informantene hadde og om nettverket ble påvirket i plasseringsperioden.
For å kunne undersøke hvordan tidligere barnevernsbarn opplevde akuttplassering over tid ble det tatt i bruk et kvalitativt forskningsdesign. Jeg valgte casestudie som metode ettersom akuttplasseringer er et felt det er viet lite forskning til. Som innsamlingsmetode ble det brukt dybdeintervju med fem informanter. Narrativene har blitt analysert i relasjon til rammebetingelser, lovverk, institusjonelle og juridiske bakgrunner og sammenhenger som de springer ut i fra. Disse er igjen relatert til psykososiale perspektiver herunder salutogene forståelser av helse og individ og utviklingstraumer som en grunnleggende forståelsesramme. Den hermeneutiske sirkel er brukt som et hjelpemiddel for å lage nye meningsbærende sammenhenger.
Informantenes narrativ indikerer flere forhold ved en akuttplassering som gir grunn til bekymring og videre forskning om tema. Behandling av traumebelastninger utsettes som følge av midlertidig og uavklart bosituasjon. Uvissheten i en akuttplassering over tid medfører et dobbelt belastningsforhold som oppleves som en stor påkjenning for informantene. Ungdommene opplevde at de ikke fikk nok informasjon fra kontaktpersonene i barneverntjenesten eller at informasjon om veien videre var fraværende. Flere av informantene uttrykker at de kommuniserte frustrasjon og den uholdbare situasjonen gjennom kroppen. Dette kunne føre til tvang og dissosiativ atferd. I denne studien vises det en klar sammenheng at de ungdommene som flyttet over lengre avstander, mistet flere relasjoner i familie- og vennenettverket enn de som ble værende i nærmiljøet.
Ut fra denne studien har det utkrystallisert seg to problemfelt. Videre forskning og utvikling av profesjonsarbeidet samt forbedring av akuttilbudet til ungdommenes beste vil jeg anse som spesielt viktig. Herunder hvordan en langvarig akuttplassering ser ut til å lede til en dobbeltbelastning for ungdommene. Hvordan opplever ungdommene uvissheten som en ekstra påkjenning? For det andre anser jeg det som svært viktig å undersøke hvordan akuttplasseringer kan lede til utsettelse av traumebehandling og hvilke konsekvenser dette får for ungdommene.