Dette er en masteroppgave i psykososialt arbeid som er basert på en kvalitativ undersøkelse,
og relevant forskning og litteratur. Denne studien har som tittel «Ta et barn og la mødrene
vandre». Jeg har foretatt en undersøkelse av hvordan unge mødre opplever oppfølgingen i en omsorgsovertakelsessak. Jeg har bevist valgt denne målgruppen, da jeg ønsker deres historier og at jeg anser deres stemmer som viktige og en forutsetning i det psykososiale perspektivet.
Med utgangspunkt i dette har jeg valgt følgende problemstilling:
“Hvordan opplever mødrene som har mistet omsorgen for barnet sitt, barnevernets oppfølging i en omsorgsovertakelsessak?”
For å gi svar på denne problemstillingen har jeg intervjuet fire mødre som av ulike grunner
har mistet omsorgen. Jeg har studert hvordan mødrene har blitt møtt og fulgt opp av
barnevernet i en omsorgsovertakelsessak.
Målsettingen med denne studien har vært å få økt kunnskap om og forståelse for mødrenes
opplevelser og erfaringer, og hvilke forhold som påvirker hjelpen og oppfølgingen fra
barnevernet. Det er søkt forståelse rundt sosiale fenomener, som avmakt, krenkelse, og skam. Dette er også deler av det teoretiske rammeverket i denne studien.
Lov om barneverntjenester gir foreldrene som mister omsorgen for sine barn rett til
oppfølging av barneverntjenester og/eller av andre instanser. Foreldrene skal få styrket sin
omsorgskompetanse og de skal få oppfølging for sin egen del. Myndighetene og ulike
høringsinstanser er enige om at det er til barnets beste at foreldrene får god oppfølging.
Likevel fortalte disse mødrene at de har fått lite hjelp og oppfølging av barnevernet både
under og etter omsorgsovertakelsen. De fortalte også at de opplevde å bli møtt med lite
respekt og anerkjennelse. Dette er i strid med både FNs menneskerettserklæring,
barnevernloven, departementets veiledere og etikken i godt barnevernsfaglig arbeid. Ærlighet fra saksbehandler og medvirkning i egen sak er noe av det mødrene trakk frem som viktig. Andre sentrale tendenser i undersøkelsen var at mødrene følte at de ble dømt av fortiden og at dette gjorde samarbeidet vanskelig.
Barnevernet er et arbeidsfelt som kan gripe dypt inn i privatlivets fred og foreldreretten.
Barnevernet har også rollen som hjelper og kontrollør. Disse rollene står i et motstridende
forhold til hverandre. Mine resultater tyder på at barnevernsarbeideren i en etablert praksis i stor grad opptrer som kontrollør i møte med klienten og at dette preger hjelpen og
oppfølgingen.