Sammendrag
Dette er en masteroppgave i psykososialt arbeid, og den er basert på en kvalitativ undersøkelse, og relevant forskning og litteratur. Problemstillingen jeg har valgt for denne oppgaven er: «Hvordan bruke livshistorie som terapi?». For å gi svar på denne problemstillingen har jeg intervjuet fire terapeuter som bruker livshistorie som terapi i sitt arbeid, og to klienter som har benyttet seg av livshistorie som terapi. Det er mange som har opplevd mye vanskelig, som det kanskje ikke er så lett å håndtere på egenhånd. I slike tilfeller kan det være nyttig å benytte seg av terapi. Terapi, i form av psykoterapi, defineres vanligvis som behandling av psykiske lidelser og problemer, ved hjelp av psykologiske metoder. Gjennom å dele sin subjektive livshistorie er det mulig å finne en mening med livet, og vokse på bakgrunn av de erfaringene man har med seg. Målet med å fortelle sin livshistorie er at klienter skal oppleve anerkjennelse, delaktighet og selvforståelse. I det første møtet med klienten støter terapeuten gjerne på problemhistorien, og den mening klienten tillegger den. Disse historiene blir gjerne kalt «tynne historier», og de gir ikke rom for livets kompleksitet. Psykoterapi er en systematisk samtalebasert terapi som sikter mot å lindre symptomer, bedre egen mestring og øke funksjonsevnen. Bevisstgjøring og endring er mål i terapi, og for å ha nytte av terapi må klienten ville endre seg. Personlige endringsprosesser handler om en forandring i synet på seg selv. Personlig bevisstgjøring skjer ved at klienter legger merke til og reflekterer over hva de selv gjør, hvordan de reagerer i ulike situasjoner og hvilke tilbakemeldinger de får fra andre. Det er viktig å være klar over at det er menneskers egne virkelighetsoppfatninger som styrer ens handlinger. Klientene bringer med seg sine erfaringer fra eget liv, og derfor er det viktig at terapeuter fokuserer på hvordan klienter selv kan bidra til å skape ønsket endring. For uten klientenes innsats for å mestre livet utenfor terapirommet, skjer det ingen endring. I et terapeutisk forløp kartlegger terapeuten livshistorien til klienten, og prøver å utarbeide «tjukke beskrivelser» av livshistorien. Mange terapeuter benytter livshistorie som terapi både individuelt og i gruppe, alt etter hva formålet med terapien er. Det viktigste terapeutiske virkemiddelet i terapi er relasjonen mellom terapeut og klient. Det er viktig at relasjonen er preget av trygghet, åpenhet og aksept. Relasjonen må være bygd på tillit og respekt. Det viser seg at relasjonelle faktorer, intervensjonsprosedyrer, klienters grad av delaktighet og terapeuters innflytelse påvirker resultatet av terapien. Dyktige terapeuter har tilegnet seg kunnskap, ferdigheter og erfaringer gjennom reflektert utøving av arbeidet. Slik kunnskap kan tas i bruk på måter som gir rom for dyp forståelse av den enkelte klient, klientens vansker, og være en kunnskapsbase for samskapende prosesser med klienten.