Sammendrag
Som vernepleier har jeg gjennom noen år arbeidet ved forskjellige psykiatriske institusjoner. I løpet av disse årene har jeg erfart at pasienter ikke blir ”friske” til tross for langvarige opphold i institusjoner. Mange ender opp som gjengangere eller ”svingdørspasienter”. Jeg har flere års erfaring fra psykiatrien, men ingen erfaring med fengsel som institusjon. Dette var mine erfaringer da jeg valgte å søke på masterstudiet i psykososialt arbeid.
Hensikten med denne masteroppgaven er å besvare følgende problemstilling: ”Hvilke forhold kan bidra til å skape livskvalitet hos innsatte og hindre tilbakefall til fengsel?”.
For å forsøke å gi svar på problemstillingen har jeg gjennomført en kvalitativ studie basert på Foucaults (1995) teori om panoptiske institusjoner og disiplinærmakt. Teori fra Goffman (2012) er hentet inn for å se på totalinstitusjonens vesen og individers tilpasningsstrategier i institusjonen. Seligman (1984) trekkes i tillegg inn for å belyse fenomenet lært hjelpeløshet, som kan være en mulig konsekvens av institusjonsopphold.
Det er gjennomført fem samtaler med fire respondenter, altså to samtaler med en av de. De fire respondentene har sonet mellom to til ti år i fengsel, og deres alder varierer fra tyve til femti år omtrent. I møtene med de innsatte har jeg valgt å fokusere på deres fortellinger og erfaringer fra fengselsoppholdet.
Samtalene har blitt transkribert og deretter analysert etter hermeneutisk metode opp mot nevnte teori og problemstilling. Relevante funn er trukket ut og drøftet med vekt på psykososial kompetanse og hvilke forhold som kan inkludere løslatte i samfunnet.
Til slutt har jeg drøftet endringsprosessens tre nivåer i en helhetlig psykososial tilnærming; individ nivå, strukturelt nivå og velferdsstatens nivå.