I en fersk doktorgradsavhandling om personorientert helsearbeid viser høgskolelektor ved Høgskolen i Østfold, Therese Dwyer Løken at økonomisk styring ofte prioriteres og går på bekostning av helhetlige og kvalitetsmessig gode tjenester.
– Tjenestemottakeres behov bør være første prioritet for å oppnå bedre resultater. Dette er også mer lønnsomt på sikt, forteller Dwyer Løken.
Tall fra SSB viser en økning i personer som søker hjelp for rus- og psykiske problemer.
Dette skyldes blant annet at vi lever lenger og at vi har fått flere tjenester som er på lavterskelnivå.
Bare innenfor psykisk helse så vi en økning på seks prosent av tilfeller som søkte hjelp på landsbasis fra 2020 til 2021. Antall ansatte som jobber innenfor rus og psykisk helse har økt fra 13936 i 2016 til 17074 i 2022.
For å møte disse utfordringene og sørge for gode og levedyktige tilbud mener Løken at nøkkelen ligger i å se behovene til disse mottakerne på tvers og samarbeide om tjenestetilbudet.
Sammensatte behov krever fleksible tjenester
Personer med både psykiske lidelser og rusavhengighet trenger hjelp fra mange kommunale tjenester samtidig. Noen vil trenger praktisk hjelp i hjemmet, noen trenger hjelp til å få en bolig, til å handle, til å komme seg til lege eller til rusmestringssamtaler.
Mange trenger ofte også samtidig hjelp innenfor somatikken på grunn av reduserte fysiske helseutfordringer eller pleie- og omsorgsbehov.
Ifølge forskeren er det ofte vanntette skott mellom disse ulike tjenestene.
Undersøkte tjenestetilbudet i tre ulike kommuner
Dwyer Løken studerte tjenestetilbudene i en liten, en mellomstor og en stor kommune.
Data ble samles inn gjennom ulike kilder, inkludert observasjon av møter, individuelle dybdeintervjuer med fagpersoner og ledere, fokusgruppeintervjuer med fagpersoner, ledere, tjenestemottakere og pårørende, samt individuelle telefonintervjuer med tjenestemottakere og pårørende.
– Den minste kommunen er enkelt organisert, der rus- og helsetjenestene er samlet. Her er alt svært oversiktlig og de snakker sammen på tvers hele tiden, og kan hjelpe og veilede hverandre der det trengs, sier Dwyer Løken.
Ifølge forskeren er det større utfordringer i de to større kommunene enn i den minste. Det er større avstand mellom tjenestene og mer vanntette skott.
Uten formelle møtearenaer for diskusjon, blir det også lite samarbeid mellom de som jobber med ulike tjenestetilbud.
– I en av kommunene var det viktig at samme person ikke skulle få hjelp fra rustjenestene og psykisk helsetjenestene samtidig fordi det ble for dyrt, forteller hun.
– Dette er et typisk eksempel på at den økonomiske styringen og politikken knyttet til det, er så sterk. De er mer redde for å sprenge noen budsjetter enn å gå inn med en skikkelig innsats for å hjelpe personen som trenger det best mulig med en gang, sier forskeren.
Forskeren er overrasket
Dwyer Løken har selv jobbet i helsevesenet i en kommune og vet at dette er vanlige måter å jobbe på. Hun ble likevel overasket over at kommunene ikke har kommet lenger i måten å organisere tjenestene på og at det økonomiske aspekter som dominerer organiseringen er såpass uttalt.
Ifølge forskeren var dette mest tydelig i den største kommunen.
– Dette var en bykommune med mangetjenestemottakere med rusavhengighet og psykiske lidelser, fortelle hun.
Forskeren observerte at i den lille kommunen var konteksten mer oversiktlig med en liten, oversiktlig avdeling med stabilt antall ansatte mennesker som hadde jobbet der i flere år.
– Det skapte heldige forhold for å få til en mer helhetlig og tverrfaglig tilnærming til tjenestemottakerne, sier hun.
Her var det naturlig nok også færre tjenestemottakere med behov for båe rustjenester og psykisk helsetjenester.
Den største kommunen var større på alle måter, og hadde enormt mange flere tjenestemottakere. Der det likevel fungerte godt i den store kommunen, var når de organiserte seg i mindre, oppsøkende team med ansvar for kun 15-20 tjenestemottakere.
Dette var team som hjalp tjenestemottakerne med dagliglivets aktiviteter i og utenfor hjemmet.
– Samarbeidet fungerte på liknende måter som i den lille kommunen, forteller Dwyer Løken.
Hun mener nøkkelen ligger i å se behovene på tvers, og samarbeide om tjenestetilbudet.
Og legger til:
– Vi vil jo gjerne at folk skal få hjelp slik at de kan komme seg ut av systemet og klare seg selv. Men om du sliter med rus på grunn av psykiske problemer og ikke får hjelp til disse problemene, så kommer du kanskje heller ikke ut av rusproblemene.
Alt for rigide systemer
For å unngå at helse- og velferdstjenester preges av for stor fragmentering og vanntette skott, mener forskeren at kommunene bør benytte muligheten til å gjøre nødvendige tilpasninger.
– Kommunene har faktisk anledning til å gjøre noen egne valg, mener Dwyer Løken.
Ifølge forskeren ønsker staten at kommunene skal få til helhetlige tjenester på en måte som passer for deres kontekst.
I motsetning til hvordan staten styrer kommuneøkonomi, kommer det kun et sett med råd og anbefalinger til kommunene i forhold til hvordan de skal tilnærme seg helse- og velferdstjenester.
Kommunene er selvsagt opptatt av økonomisk målstyring og ulike kontrollmekanismer for dette, og derfor organiserer de tjenestene sine på en måte som er mer hensiktsmessig økonomisk.
– Noen kommuner kan bli så opphengt i det økonomiske og prioriterer derfor bort andre viktige ting, som å få til helhetlige og kvalitetsmessig gode tjenester, sier Dwyer Løken.
Hun mener kommunene i større grad må tenke mer på hva som er viktig for tjenestemottakerne og hva som skal til for å sette dem i stand til å leve et bra liv.
– Om man kun tenker kostnadseffektivisering, er det en stor sjanse for at endel behov ikke blir møtt. Konsekvensen av det kan være at tjenestemottakeren er lenger i systemet og på sikt koster dette mer for samfunnet, sier forskeren.
Går man inn med en tverrfaglig og integrert innsats med en gang ogsørger for at man hjelper flere behov samtidig, vil det kanskje utløse flere kostnader der og da, men personen det gjelder kan raskere bli i stand til å leve et selvstendig liv og dermed skrives ut av tjenestene.
– Det er rett og slett en annen måte å tenke på, som kan være mer økonomisk lønnsomt i det lange løp.
Kompetanse og samarbeidskultur må styrkes for å møte behovet
Antall personer med både rus- og psykiske utfordringer vil antagelig øke med tiden, derfor må ansatte få trening i å håndtere utfordringer og endringer som oppstår i tjenestene de jobber i.
Dwyer Løken sitt datamateriale viser at det er kompetanse og kultur, og måten man organiserer tjenestene på som er noe av det viktigste kommunene bør jobbe med.
Hun mener det er viktig at det investeres i utdanning, kompetanseutvikling og samarbeidskultur, i stedet for kostbare omorganiseringer av tjenestene.
– Vi som jobber i høgskole- og universitetssektoren må ta vår del av ansvaret for opplæringen. Og sørge for at de som kommer ut fra utdanningene er robuste nok til å håndtere behovene de møter.
Referanser:
Løken, Therese Dwyer, Doctoral thesis, 2024:
The dynamics between policy and practice: A case study on the integration of municipal health and social care services for people with mental health and substance abuse challenges
SSB: Humanitære behov i Norge, Status 2022
Therese Dwyer Løken
Høgskolelektor
Institutt for velferd, ledelse og organisasjon ved fakultet for helse, velferd og organisasjon