Er det nødvendig med opptakskrav før masterutdanning for sykepleiere?

I forbindelse med forskriftsfesting av utdanninger for anestesi-, barn-, intensiv-, kreft-, operasjon- og helsesykepleiere ble opptakskravet om to års relevant erfaring som sykepleier ikke videreført fra de tidligere Rammeplanene. Dette har vært svært omdiskutert i ulike miljøer.

Siden vi vet lite om hvilke konsekvenser det eventuelt vil kunne ha at kandidater flere steder kan gå direkte fra bachelor i sykepleie og videre til en master i for eksempel anestesisykepleie, har jeg  gjennomført en nasjonal kartlegging blant spesialsykepleiere (N=1767) om deres perspektiver på praksiserfaring før spesialisering. Resultatene er publisert i en artikkel i Nursing Reports.

Resultatene viser at spesialsykepleiere selv mener praksiserfaring som sykepleier er helt nødvendig før opptak til masterutdanning for sykepleiere. De mener at sykepleiererfaring gir viktig erfaring innen for eksempel kommunikasjon, medisinsk utstyr, medikamenthåndtering, samarbeid og ulike prosedyrer, samt utvikling av en individuell sykepleieridentitet. Dette gir et annet utgangspunkt enn om man som nyutdannet skal spesialisere seg, uten egenerfaring som selvstendig sykepleier.

Flere helseforetak i Helse Sørøst har satt foten ned. De nekter studenter uten praksiserfaring praksisplass under spesialiseringen. Enkelte utdanningsinstitusjoner mener dette er en uheldig innblanding fra helseforetakenes side.

Spørsmålet fremover er: skal man fjerne opptakskravet eller ikke? Hvilke konsekvenser vil det få om man fjerner kravet? Jeg har, basert på uformelle tilbakemeldinger og diskusjoner, samt basert på den nevnte studien, til gode å høre gode argumenter for å fjerne opptakskravet. Det "motstanderne" trekker frem er at studieforløpet frem mot master blir forlenget, fordi studentene da får to år "opphold". Men for meg er disse minimum to årene sentrale med tanke på å etablere en egen identitet og kompetanse som sykepleier- før man velger spesialisering. Et annet motargument er at det vil bli vanskeligere å være student, fordi man da kanskje har fått barn, trangere økonomi osv. Dette er, som jeg viser i artikkelen, heller ikke noe godt argument- idet gjennomsnittsalderen for førstegangsforeldre er rundt 30 år for kvinner og 32 år for menn. 

For min egen del var spesialisering noe jeg ønsket meg etter flere år som sykepleier, med arbeid både i kommune og spesialisthelsetjeneste. Jeg visste mer om "hvem jeg var som sykepleier", og ønsket påfyll. Jeg er usikker på om man egentlig vet helt hva man ønsker å spesialiseres innen når man er nyutdannet sykepleier? 

Ikke minst skal disse spesialsykepleierne fylle avanserte funksjoner hos sårbare pasienter i en stadig mer presset helsetjeneste. Vil en nyutdannet sykepleier kunne oppnå læringsutbyttene i masterutdanningen uten erfaringsgrunnlag og faglig trygghet som sykepleier "i bunnen"? 

Resultatene fra den nevnte studien er klare, men det trengs mer forskning for å underbygge dette. Jeg ønsker meg likevel at det gjøres en slags sårbarhets- og risikoanalyse av dette, slik at vi ikke med en pennestrøk endrer utdanningsløp som har hatt stor suksess over en 25-års periode. 

Av Ann-Chatrin Linqvist Leonardsen
Publisert 21. sep. 2023 15:12 - Sist endret 21. sep. 2023 15:12