Myte 1
Spiseforstyrrelser i samfunnet generelt er like vanlig som i idretten.
Feil! Vi har nasjonal og internasjonal dokumentasjon på at det ER en overhyppighet av spiseforstyrrelser i idretten på høyt nivå, spesielt i vektsensitive idretter som for eksempel langrenn, løping, skihopp, turn, eller kampsport.
Myte 2
På vårt lag har ingen spiseforstyrrelser.
Feil! Statistisk sett har en/flere utøvere en form for spiseforstyrrelse i en treningsgruppe. Trenere/ledere som hevder at problemet ikke eksisterer i deres gruppe har enten ikke den nødvendige kunnskapen for å fange opp problemet, eller de lukker øynene og håper at det går over. Spiseforstyrrelser går sjeldent over av seg selv, det er smittsomt, livshemmende og i verste fall dødelig.
Myte 3
Spiseforstyrrelser er et jentefenomen.
Feil! Selv om det fremdeles er flere jenter enn gutter som utvikler spiseforstyrrelser, viser studier at forekomsten er høyere hos mannlige idrettsutøvere sammenlignet med ikke-utøvere. Andelen mannlige utøvere med overspising også ukjent.
Myte 4
Idretten har skylden for at utøvere utvikler spiseforstyrrelser.
Delvis riktig! Deltagelse i idrett kan ikke alene forklare utvikling av spiseforstyrrelser, det er flere faktorer som genetikk, perfeksjonisme og lav selvfølelse som virker sammen. Men, det å delta i vektsensitive idretterutgjør en ekstra risiko.
Myte 5
De som utvikler spiseforstyrrelser er svake.
Feil! Personer som utvikler spiseforstyrrelser, har ofte en så sterk drive at de er villige til å presse egne grenser til det ytterste. Spiseforstyrrelser er ikke et svakhetstrekk hos individet, det er et signal til omverden om en utøver som ikke har det bra.
Myte 6
Alle som har spiseforstyrrelser er tynne.
Feil! Verken i eller utenfor idretten stemmer dette. Majoriteten av de som har spiseforstyrrelser er normalvektige eller overvektige. Ofte starter det med en liten vektreduksjon som få oppdager, men det at man kan se på noens utseende at de har en spiseforstyrrelse er en myte.
Myte 7
Idretten tar spiseforstyrrelser på alvor.
Både riktig og feil. Vi opplever at det er et ønske om å ta dette på alvor, og det er mange kunnskapsrike og dyktige trenere, ledere og helseteam som gjør en god jobb for utøvernes helse. Mye skyves over på Sunn Idrett, men ressursbegrensninger har hindret å fremskaffe dokumentasjon på om arbeidet deres med å forebygge spiseforstyrrelser har hatt effekt. Med den situasjonen vi opplever i dag, er svaret at det ikke gjøres nok, og vi kjenner ikke virkningen av de tiltak som blir iverksatt.
Myte 8
Helseattesten bidrar til å forebygge spiseforstyrrelser.
Tja. Det håper vi, men vi vet ikke, fordi dette ikke er undersøkt. Det skal ikke være slik at utøvere på høyt nivå kommer i den situasjonen at de ikke får godkjent en helseattest. Når disse utøverne får startnekt, har de negative helseutfordringene fått tid til å etablere seg. Dessuten, startnekt gjelder representasjon i internasjonale, ikke nasjonale, konkurranser, og det innebærer også at vi ikke har noen ordning som tar hånd om morgendagens utøvere. Her må reglene endres, og forebygging må baseres på andre tiltak enn å sette på nødbremsen i siste liten.
Myte 9
Det er ikke mulig å forebygge spiseforstyrrelser i idretten.
Det er delvis riktig, men vi vet at noen forebyggende program har en gunstig effekt som reduserer omfanget og bidrar til økt kunnskap slik at flere kan få hjelp tidligere. Dette krever økt skolering av trenere, utøvere, foreldre og helsepersonell, endring av enkelte idrettskulturer, samt godt gjennomtenkte konkurranseregler/vilkår.
Myte 10
Trenere og ledere i norsk idrett har nødvendig kompetanse innen spiseforstyrrelser.
Feil, særlig på nivå under elite- og landslag! I Norge har vi heldigvis gode modeller for trenerutdanning og Sunn Idrett har nylig lansert egen e-læring for trenere. Mange trenere og ledere har gått inn i idretten som frivillige og bidrar med en uvurderlig dugnad. Samtidig er de ofte ufaglærte, og møter unge utøvere uten å ha kompetanse på helse, kosthold, restitusjon, kulturbygging og prestasjonsklima. På elitenivå møter vi flere trenere og ledere som har trenerutdanning og er kompetente i det treningsfaglige og det relasjonelle, men også her erfarer vi at mange ikke tar tak i bekymring om spiseforstyrrelser grunnet utrygghet og manglende kompetanse.
Referanse:
Denne artikkelen baserer seg på en kronikk som stod på trykk i VG 8. oktober.
Forfatterne bak kronikken er:
- THERESE FOSTERVOLD MATHISEN, førsteamanuensis ved Høgskolen i Østfold, leder i Norsk Selskap for Spiseforstyrrelser
- JORUNN SUNDGOT-BORGEN, professor ved Institutt for idrettsmedisinske fag, Norges idrettshøgskole
- MONICA KLUNGLAND TORSTVEIT, professor ved Fakultet for helse og idrettsvitenskap, Universitetet i Agder
- SOLFRID BRATLAND-SANDA, professor ved Fakultet for humaniora, idretts- og utdanningsvitenskap, Universitetet i Sørøst-Norge
- CHRISTINE SUNDGOT-BORGEN, postdoktor ved Regional seksjon for spiseforstyrrelser, Oslo universitetssykehus