- Utøvere under 18 skal ikke måles, uavhengig av sport.
Det sier førsteamanuensis ved Høgskolen i Østfold, Therese Fostervold Mathisen.
Det siste halvannet året har hun ledet en gruppe med internasjonalt, ledende forskere innen ernæringsfysiologi og treningsfysiologi for eliteutøvere. Det eneste unntaket de åpner for er dersom det foreligger en medisinsk grunn til å gjøre en slik måling hos en ung utøver.
Forskerne påpeker at å starte tidlig med «veiepraksis» og fokus på kroppsammensetning, før både kropp og idrettslig prestasjonsevne er ferdigutviklet, ikke er dokumentert å gi noen bedre utøvere.
Ifølge ekspertgruppen bør man heller legge fokus på grunnleggende ting for utøveren, som optimal ernæring og fylling av energilagre, nok hvile og periodisering, variasjon og progresjon i treningen.
- De skal utvikle seg som unge utøvere i mange år før man begynner å se etter marginene på kroppssammensetning», sier Fostervold Mathisen.
I den rykende ferske publikasjonen kommer forskerne med viktige retningslinjer når måling først vurderes gjennomført. Disse retningslinjer gjelder for:
- å gi god helhetlig informasjon til utøveren og innhente et skriftlig samtykke fra denne om at målinger ønskes gjort
- måling og justering av kroppssammensetning og når dette først skal gjennomføres
- måling og justering av vekt og når dette først skal gjennomføres
- hvilke utøvere som skal kunne måles, hvor ofte de bør måles
- hvilke målemetoder som bør benyttes
- hvordan dataene bør håndteres
- Slike retningslinjer viste seg, utfra våre undersøkelser og praktiske erfaring, å være svært nødvendig for å ivareta utøveres ve og vel, og for å forebygge spiseforstyrrelser bedre», oppsummerer Fostervold Mathisen.
Hun forteller at en internasjonal undersøkelse de har gjennomført blant fagpersoner som gjennomfører målinger av idrettsutøvere, viser at mange er bekymret for hvordan utøverne håndterer slike målinger og målsetninger som settes i forbindelse med disse.
Vil begrense veiing også blant eliteutøvere
Anbefalingene gruppen kommer med gjelder imidlertid ikke bare unge utøvere. Forskerne har fokusert på hvordan gjentatt veiingen av kroppsvekt og måling av kroppssammensetning kan påvirke utøvere svært negativt både fysisk og mentalt. En av de store utfordringer i idretten er at forekomsten av spiseforstyrrelser er 2-3 ganger høyere blant nettopp idrettsutøvere sammenliknet med den generelle befolkningen.
De fysiske konsekvenser av atferd som følger kroppsfokuset, kan være blant annet lav beinmasse og økt beinbruddfare, et redusert immunforsvar og dårligere stoffskifte. Dette kommer både som et tillegg og en årsak til økt skaderisiko.
Konklusjonen til ekspertgruppen er klar: ingen idrettsutøvere bør utsettes for kroppspresset eller de fysiske og mentale konsekvenser som kan følge med den utstrakte måle- og veiepraksisen innenfor idretten.
Det eneste unntaket de åpner for er om det foreligger en medisinsk grunn til å gjøre en måling.
«For eliteutøvere er det ofte lite å hente på å justere kroppssammensetning fordi de allerede er nær det optimale for sin idrett og genetikk, og en ytterligere justering kan heller risikere å gi negative utfall.»
Therese Fostervold Mathisen, forsker og leder for den internasjonale ekspertgruppen
Forventer reaksjoner, men mener idretten må tørre å tenke nytt
Resultatet av ekspertgruppens arbeid publiseres nå i det anerkjente tidsskriftet British Journal of Sports Medicine og HiØ-forskeren forventer motstand på de nye og klare anbefalingene. Veiing av idrettsutøvere har i mange år vært praksis og norm i mange idretter i verden, men har de siste årene fått økt negativ oppmerksomhet.
Nå tar forskerne bak den ferske publikasjonen altså helt klart avstand fra å veie og måle unge utøvere, uavhengig av idrett. I tillegg anbefaler de å begrense i forhold til eldre utøvere.
- Dette tror jeg er kontroversielt for mange og i vår publikasjon kaller vi det for et paradigmeskifte, sier Fostervold Mathisen.
Forskeren gjestet nylig podkasten "Forskningsprek" hvor hun også forteller mer om saken.
Lytt til episoden her.
Også i idretter som opererer med vektklasser, hvor det er naturlig å veie i forkant av konkurranser, kan man mene det vil være en fordel å se på mulighet for endringer.
- Veiing er selvfølgelig nødvendig i noen idretter fordi de skal inn i vektklassene sine, men vi har satt på fokus på hvilke uheldige sider det har å være overfokusert på dette, sier forskeren.
Ekspertgruppen mener idretten selv må våge å ta inn over seg hvilke endringer som bør og kan gjøres.
- Det må være lov å tørre å tenke nytt når man ser hvilke utfordringer fokuset på vekt kan ha; er det for eksempel mulig å ha noen tydelige regler for vektjusteringer over en sesong, eller til og med tenke seg at man skulle bruke andre mål på klasseinndeling – for eksempel høyde. Det er mange forebyggende grep vi kan gjøre i idretten, ved for eksempel å justere på reglement, uten at idretten nødvendigvis mister sitt opprinnelige vesen, påpeker Fostervold Mathisen.
Svært lite forskning som taler for at veiing gir bedre sportsresultater
Ifølge forskerne bak forskningspublikasjonen er det begrenset dokumentasjon som tilsier at systematisk veiing og måling, eller justering av vekt, får idrettsutøvere til å prestere bedre.
- Vi har gjort et stort litteratursøk og har funnet at i motsetning til holdninger og praksis om at det finnes en ideell fettprosent for ulike utøvere/idretter, så er det lite dokumentert i litteraturen som tilsier at de blir en bedre idrettsutøver ved en gitt fettprosent. Faktisk viser noe av dokumentasjonen at utøvere som allerede er optimalt utviklet, taper prestasjonsevne når de prøver å justere vekt og fettmasse ytterligere, forteller Fostervold Mathisen.
Undersøkelsene viste at vekt og kroppssammensetning hadde effekt for prestasjon i utholdenhetsidretter. Dette var imidlertid ikke entydige funn, og det var heller ingen studier som kunne vise til at det fantes noen ideell grenseverdi, eksempelvis for fettprosent.
Ifølge ekspertgruppen er det gjerne andre faktorer som spiller viktigere rolle i forhold til sportslig prestasjon.
- Det foreligger spennende dokumentasjon fra en eliteløper som har målt fettprosent over veldig mange år, og som presterer optimalt med ganske ulik fettprosent år for år. Det tilsier at dette kanskje ikke er de viktigste parameter som gjør at de presterer best – men at det derimot handler MER om teknikken, treningsmengdene, hvile osv., sier hun.
Økt muskelmasse «trumfer» lav fettprosent
I forbindelse med arbeidet forskerne nå har gjort sier Fostervold Mathisen de fant en tydeligere sammenheng mellom økt muskelmasse (og derav styrke og kraft) og bedre prestasjon enn for lav fettprosent og bedre prestasjon.
Forskerne mener det indikerer at unge utøvere, og utøvere som enda jobber med å utvikle sin idrettsferdighet (uavhengig av alder) har mer å hente på å optimalisere mat, ernæringsrestitusjon, treningsprogram og hvile, framfor å målrettet justere kroppsvekt og -sammensetning.
- For eliteutøvere er det ofte lite å hente på å justere kroppssammensetning fordi de allerede er nær det optimale for sin idrett og genetikk, og en ytterligere justering kan heller risikere å gi negative utfall. Skal man likevel gjøre justeringer, må det en helhetlig helsevurdering til først, og god oppfølging av kvalifisert fagekspertise. Dette kommer frem i våre nye anbefalinger, forklarer Fostervold Mathisen.
Forskningsarbeidet knyttet til den ferske publikasjonen som hun har ledet, er en videreføring av et internasjonalt forskningsarbeid som startet tilbake i 2014. Da ble en arbeidsgruppe av eksperter nedsatt på vegne av medisinsk komite i Internasjonal olympisk komite (IOC). Arbeidet resulterte i en stor konsenuspublikasjon der de satte fokus på og navn på et helsetruende problem i idretten; relativ energimangel (REDs, Relative energy deficiency in sport).
Arbeidet i forskergruppen til Fostervold Mathisen er del av en tredje oppdatering av den opprinnelige «REDs-publikasjonen».