Av Ann-Chatrin Leonardsen, samfunnsengasjert sykepleier og førsteamanuensis ved Høgskolen i Østfold.
10. juni 2016 hadde undertegnede en kronikk i Fredrikstad Blad: Følg nøye med på utviklingen i eldreomsorgen. Her sto det å lese: ” Det skal ikke stikkes under en stol at jeg er dypt uenig i stengingen av hele Onsøyheimen (pr d.d.: som nå altså er revet). Det som bekymrer meg mest, er imidlertid politikernes totale overkjøring i denne saken. Fordi: jeg antar at flere sykehjem vil følge etter!” Og videre: ”En rapport fra pasient- og brukerombudet fra 2014 sier at «Det er ikke alltid faglig forsvarlig å benytte korttidsplasser til eldre som trenger langtidsplass». Altså: vi trenger, og vil sannsynligvis alltid trenge langtidsplasser i sykehjem!”
3. april 2018 kom undertegnede med en oppfølger til saken: Følg planene for sykehjem nøye- regnestykket går ikke opp. Her fremkom: ”Samhandlingsreformen fokuserer på desentralisering av helsetjenester, kortere reisevei, og tettere samarbeid mellom profesjonelle. Mens det vi kan bli vitne til lokalt er en sentralisering av sykehjemsplasser!» Videre: ” Min erfaring som sykepleier tilsier at de som til slutt får sykehjemsplass, er såpass reduserte at de ikke vil være i stand til å nyttiggjøre seg et dagtilbud, velferdsteknologi, eller å oppleve trygghet og kvalitet ved besøk av hjemmesykepleien seks-åtte ganger i døgnet. Per definisjon: «Langtidsplass i sykehjem er et omfattende pleietilbud til brukere som har stort behov for pleie og omsorgstjenester som følge av kronisk sykdom, langvarig funksjonssvikt eller ved livets slutt, der de øvrige pleie og omsorgstjenestene ikke er tilstrekkelig i brukerens eget hjem».
28. Mai 2018 kunne Fredrikstad Blads abbonenter lese at ”Fra 2019 skal det samlede antall sykehjemsplasser i Fredrikstad reduseres fra dagens 576 til 569, og dette tallet skal videreføres de kommende årene”. Planforslaget går ut på nedlegge Emil Mørchs Minne og Torsnes Sykehjem, når ”Østsiden sykehjem tar i bruk 48 nye plasser” (det vil si en sentralisering). Samtidig skal kapasiteten i hjemmebaserte tjenester, dagtilbud og mestringstjenester økes for at flere skal kunne bo lenger i sitt hjem (det vil si ikke langtidsplasser i sykehjem, som kommunen allerede er i underskudd på).
Jeg holder for tiden på med et forskningsprosjekt som et samarbeid mellom Sykehuset Østfold, Høgskolen i Østfold og kommunene i Østfold. Sykepleiere ansatt i kommunale korttidsavdelinger, rehabiliteringsavdelinger, avdelinger for palliasjon og akuttavdelinger i hele Østfold, samt ulike avdelinger på sykehuset har fylt ut et spørreskjema. I fritekstfelt fremkommer det hyppig at arbeidsbyrden er sterkt økende; pasientene i kommunene (og på sykehuset) er stadig sykere og eldre, situasjonene mer komplekse, sykepleierne er utsatt for effektivitetspress, stadig nye oppgaver pålegges uten flere hender til å utføre dem. Sykepleierforbundet setter fokus på sykepleiermangelen, ser på løsninger for økt kompetanse for helsefagarbeidere, og oppgaveglidning- for å sikre nok hender til å kunne dekke fremtidens behov for helsetjenester.
Fokuset er på å spare. Og det er kjernen i saken: samfunnet trenger begge deler. Det vil si både økt antall sykehjemsplasser OG økt kapasitet i hjemmebaserte tjenester og tjenester til hjemmeboende eldre. Den lenge forutsette ”eldrebølgen” ER HER! Andelen eldre og mennesker med kroniske lidelser er stor og stadig økende. Det betyr at vi ikke kan legge ned og spare inn! Vi må rehabilitere og utbedre, bygge nytt og omorganisere. Det betyr at politikerne må holde fokus på det som burde være fokus: kvalitet i tjenestene, rett behandling (les også: omsorg og pleie)- til rett pasient- på rett sted og -til rett tid!
Nedleggelsesforslaget kom som forventet. Sentralisering til Østsiden kom som forventet. Befolkningen MÅ følge med (”Formannskapet skal ta stilling til rådmannens forslag til økonomiplan 7.juni...”)
I rest my case...
Kronikke stod først på trykk i Fredriksstad Blad.
Førsteamanuensis Ann-Chatrin Linqvist Leonardsen
Avdeling for helse og velferd
Høgskolen i Østfold
