Kronikk av dosent Gunnar Vold Hansen og førsteamanuensis Catharina Bjørkquist. Fotoillustrasjon: Colourbox.com.
Det norske velferdssamfunnet er under press og vi ikke kan forvente at offentlige myndigheter i fremtiden kan fortsette å tilby tjenester til syke og funksjonshemmede i samme omfang som i dag. En konsekvens av dette er at liggetid på sykehus eller andre behandlingsinstitusjoner blir stadig kortere.
Et økende antall mennesker får derfor tjenester fra det offentlige mens de fortsatt bor hjemme. Der vil de stort sett både være avhengig av de tjenestene som velferdssamfunnet yter og av hjelp fra pårørende. Myndighetene regner i dag med at pårørende samlet gir hjelp av samme omfang som det offentlige. Pårørende er derfor en sentral ressurs for de som trenger hjelp.
Den hjelpen som pårørende gir er så viktig at myndighetene mener pårørende må inkluderes som en del av et helhetlig tilbud til de som trenger hjelp. Begrepet samproduksjon beskriver hvordan offentlige tjenester kan samarbeide med pårørende om å gi et best mulig samlet tilbud til de som trenger hjelp. Samproduksjon viser til en måte å gi brukeren nødvendige tjenester ved hjelp av et likeverdig samarbeid mellom bruker, pårørende og offentlige tjenester.
Det å rådføre seg med pårørende er ikke tilstrekkelig for å kunne snakke om samproduksjon. Rådføringen må være en del av langsiktig involvering av bruker og pårørende. I tillegg til ansatte må bruker og/eller pårørende samarbeide om planlegging, utforming og tildeling av tjenesten bruker skal motta.
I offentlige dokumenter er samproduksjon nå blitt en viktig strategi og det ser ut som om myndighetene forventer at samproduksjon skal bidra til mer demokrati, bedre kvalitet på tjenestene og bedre effekt av pengene som brukes. Til en viss grad høres det ut som om dette er for godt til å være sant. Dessverre viser den forskningen som vi har gjort ved Høgskolen i Østfold at det vanskelig å oppnå ambisjonene man har med samproduksjon.
Vår forskning tyder på at mange pårørende ikke opplever tilstrekkelig støtte i forhold til sine omsorgsoppgaver. De klager over at de ikke blir informert. Pårørende vet ikke hvordan de best kan hjelpe brukeren og de får lite avlastning når de trenger det. Det er pårørende som selv blir syke på grunn av omsorgsoppgaver og som har vært sykemeldt i flere år. Ansatte trekker på sin side frem de pårørende som viktige, men at de ikke har tid til å følge dem opp, både når det gjelder informasjon og veiledning i oppfølging av bruker. Det kan også være et uttrykk manglende ressurser eller lav faglig standard.
Pårørende lever gjerne tett på brukeren og kan i mange tilfeller gi tjenesteyterne utfyllende opplysninger om hvordan det går med pasienten. Pårørende trenger også veiledning for å kunne fungere som en integrert del i en helhetlig omsorg. Det er derfor bekymringsfullt når forskningen vår viser at tjenesteytere sier at de vet hvor viktige de pårørende er, men fremhever at presset på gjennomstrømming i spesialisthelsetjenesten har økt. Det gjør at ansatte har mindre tid til å følge opp pårørende.
Skal man få til et effektivt samarbeid er det viktig at man er enige om målene, de ulike partene utveksler erfaringer og at oppgaver fordeles på best mulig måte. Det betyr at pårørende må involveres, lyttes til og informeres. For mange ansatte i velferdssektoren betyr det at man må endre en del av sine arbeidsformer.
For å kunne yte gode helhetlige tjenestetilbud, må man samarbeide tett både med brukere og pårørende. Involvering av bruker og pårørende i beslutningsprosesser vil være et bidrag til samproduksjon. Etablering av gode møteplasser, for eksempel gjennom å inkludere pårørende i arbeidet med individuell plan er også viktig.
Kronikken har stått på trykk på Fredriksstad Blad sine sider.
Dosent Gunnar Vold Hansen
Avdeling for helse og velferd
Førsteamanuensis Catharina Bjørkquist
Avdeling for helse og velferd