Forfattere: STINE TORP LØKKEBERG Førsteamanuensis HiØ, helse og velferd, Medlem av KvinnForsk | ANN KARIN HELGESEN Førsteamanuensis HiØ, helse og velferd, Medlem av KvinnForsk Leder av forskergruppen forum for helsetjenesteforskning.
Fotoillustrasjon:Colourbox.com.
Noen ønsker å få vite mest mulig om sin egen kreftdiagnose, mens andre ønsker å vite mindre. Noen foretrekker å få omfattende informasjon per omgående, mens andre ønsker at informasjonen kommer i små drypp.
Det er med andre ord viktig at informasjonen er tilpasset personen det gjelder.
Over 30.000 mennesker i Norge får hvert år en kreftdiagnose. De to hyppigste kreftformene er prostatakreft (5118 personer) og brystkreft (3371 personer) (Kreftregisteret). Heldigvis overlever de fleste sykdommen. Men hva gjør det med mennesker å få en alvorlig kreftdiagnose?
IFØLGE KREFTFORENINGEN
kommer ofte negative tanker til overflaten. Mange tenker på uvissheten, at de har fått et budskap som drastisk endrer deres syn på egen fremtid. Trussel om alvorlig sykdom og død er plutselig noe vi må forholde oss til.
Ulike forsvarsmekanismer kan ta over for å klare å håndtere den følelsesmessige påkjenningen det er å få en kreftdiagnose. Sjokk og sinne er ikke uvanlig, og gjerne kan dette knyttes til en tanke om urettferdighet. Hvorfor var det akkurat jeg som fikk kreft?
Verden kan oppleves uvirkelig, og ensomheten over å være den som fikk kreft kan oppleves kaotisk og forvirrende. Hva skal jeg gjøre nå? Hvordan skal familien min og barna mine klare seg om jeg blir borte? Det er ikke overraskende at mange opplever konsentrasjonsvansker, søvnvansker og hukommelsesproblemer da de går med konstante bekymringer etter å ha fått en kreftdiagnose.
SOM SYKEPLEIERE og forskere på kommunikasjon av alvorlige sykdomsdiagnoser og personsentrert omsorg, er vi opptatte av hvordan alvorlige diagnoser formidles av helsepersonell. De berømte ordene fra den danske filosofen Søren Kierkegaard: «Hemmeligheten i all hjelpekunst er å finne den andre der hvor han er, og begynne der», er et godt råd å ta med seg i denne sammenheng.
Det viser seg nemlig at det følelsesmessige ubehaget kan minimeres når alvorlige diagnoser formidles med utgangspunkt i pasienten selv. Men hva vet egentlig pasienten om sin egen sykdomssituasjon? Hvordan ønsker pasienten selv at informasjonen skal gis? Ønsker de alle fakta på bordet umiddelbart? Ønsker de å få det porsjonert i flere samtaler? Eller foretrekker de å ikke få informasjon om alt?
DET ER IKKE VANSKELIG å forstå at både leger og sykepleiere kan være usikre på hva og hvor mye det skal informeres om. Både lovverket og faggruppenes yrkesetiske retningslinjer påpeker at det er viktig med individuell tilpasning av informasjon. Informasjon skal gi innsikt i egen helsetilstand og presentere ulike muligheter for helsehjelp. Opplysninger som kan tenkes å være særlig belastende skal gis med varsomhet. I de yrkesetiske retningslinjer for sykepleiere står det at sykepleiere skal støtte håp, mestring og livsmot hos pasienten.
PÅ TROSS AV AT MANGE overlever og får gode nyheter av sine behandlere, er det noen som får den «tunge beskjeden» om at det ikke er mer behandling å tilby. Vi vet at dette er situasjoner som både pasienten, helsepersonell og pårørende opplever svært belastende å være i.
Datter av en avdød kreftsyk mor sa følgende: «Det å snakke med mor om at hun skulle dø, det var noe jeg ikke turte, men du sitter igjen med mange spørsmål i etterkant». En sykepleier som hadde hatt ansvaret for mange kreftsyke pasienter sa følgende: «Det er vanskelig å ta opp temaet om døden når pasienten selv bare snakker om å bli frisk».
DET FINNES INGEN FASIT på hva som er rett å gjøre for den enkelte personen som har fått kreft. Det viktigste er å lytte til pasienten og å være åpen for det pasienten sier. For mange er det godt og befriende å snakke om det endelige utfallet av sykdommen, mens andre vil ha fokus på det å bevare håpet om overlevelse helt til det siste.
VÅRT ØNSKE er at alle mennesker som får en alvorlig kreftdiagnose, blir møtt av helsepersonell som tar hensyn til pasientens egne ønsker og preferanser i situasjonen. Dette vil kunne bidra til å minimere ubehaget hos begge parter. Vi vet at pasienter er ulike, at noen vil vite alt, mens andre ønsker minimalt med informasjon. Derfor må alltid pasientens perspektiver være utgangspunktet for samtalen.
"«I de yrkesetiske retningslinjer for sykepleiere står det at sykepleiere skal støtte håp, mestring og livsmot hos pasienten.»"
Kronikken stod på trykk i Fredriksstad Blad i forbindelse med Verdens kreftdag 4. februar.
BAKGRUNN:
- Verdens kreftdag markeres 4. februar hvert år.
- Dagen organiseres av Den internasjonale kreftunionen, og formålet er å styrke den globale kampen mot kreft.
- Forebygging, tidlig behandling og livskvalitet for kreftpasienter er viktige temaer i denne kampen.
- Kreft er en av de vanligste dødsårsakene globalt. Hvert år dør nesten 9 millioner mennesker av kreft.
Kilde: FN-sambandet
STINE TORP LØKKEBERG Førsteamanuensis ved HiØ, Avdeling for helse og velferd
ANN KARIN HELGESEN Førsteamanuensis HiØ, Avdeling ved helse og velferd
