Oppdragsbasert forskning og forskning på egen profesjon innebærer ofte tette bånd mellom forskere og dem som det forskes på - eller mellom forskningsinstitusjoner, oppdragsgivere og brukergrupper.
Førsteamanuensis Hanna Marie Ihlebæk ved Høgskolen i Østfold er en av fire redaktører bak den ferske antologien «Tett på profesjon, arbeid og politikk». Her ser hun og medforfatterne blant annet nærmere på hvordan det på tross av tette bånd, kan produseres ny kunnskap av høy kvalitet.
- Veldig kort oppsummert så handler det om å balansere nærhet og distanse og å tørre å gå tett på også der det kan være politiserte felt, men hele tiden holde en analytisk distanse. Det handler i bunn og grunn om at man som forsker har metodisk innsikt og en etisk ryggmargsrefleks som som gjør at man tar gode valg og kan redegjøre for valgene man tar underveis i et prosjekt, forklarer hun.
En blanding av erfaringer og diskusjoner
Artikkelforfatterne bruker eksempler fra kvalitative studier innen helse, politi, byråkrati og politikk. Samlet mellom to permer gir kapitlene nyttig innsikt om mange utfordringer som forskere faktisk kan møte på når de er tett på dem de forsker på. De reflekterer også rundt hvilke verktøy man kan ta i bruk for å både møte og håndtere disse utfordringene.
- Målet vårt er at dette skal være litt nedpå. Vi tar utgangspunkt i konkrete prosjekter eller konkrete problemstillinger som forskere har stått i og prøver å ha en vinkling som gjør at man skal få noen verktøy til å løse disse, forklarer HiØ-forskeren.
Boka er langt på vei et resultat av reelle diskusjoner som har oppstått i Kvalitativt metodeforum, en seminarrekke i regi av Senter for profesjonsstudier som ble etablert i 2009, og hvor Ihlebæk har deltatt som medlem i programkomiteen i flere år.
På dette forumet er fokuset at man løfter opp noen generelle metodiske problemstillinger med utgangspunkt i hvordan de får en spesiell betydning, eller at det oppstår noen spesielle utfordringer når man forsker tett på sitt eget felt, forteller hun.
Boka har en tredelt struktur med følgende fokusområder:
- Hvilke typer data får man gjennom ulike teknikker i bruk av deltakende observasjon og intervjuer, og hva kan dataene brukes til?
- Hvordan jobbe med analyse og teoretisering for å sikre den rette balansen mellom nærhet og distanse, for eksempel gjennom de begrepene vi bruker når vi beskriver aktørene eller fortolker det som skjer?
- Hvilke etiske og metodiske spørsmål reises når forskningen er tett på politiske tema og normative felt, og hvordan kan vi håndtere disse?
- Et underliggende tema i boka er også forskeres autonomi. Det vil si muligheten vi har til å stille relevante, men også åpne og kritiske spørsmål. Dette handler videre om hvilke metoder vi dermed kan og bør ta i bruk for å få svar på det vi lurer på, og hvem som skal eller bør få legge føringer på dette, forklarer Ihlebæk.
Nytt forskningslandskap
Opprettelsen av nye doktorgradsprogrammer knyttet til profesjonsutdanningene gjør at flere enn før forsker på sin egen profesjon. Samtidig har oppdragsforskningen blitt en stor og viktig sektor. Ifølge Ihlebæk og de andre redaktørene, er dette en kombinasjon som har ført til en endring i forskningslandskapet, og som fordrer et større fokus på hvordan man kan forske på en måte som er både kritisk og forskningsetisk forsvarlig, samtidig som at den er relevant.
- Det er utrolig bra at politikere og andre oppdragsgivere tenker det er nødvendig med forskning for å kunne ta gode, politiske beslutninger, men det fordrer en enda større metodebevissthet blant forskere. Og en integritet som gjør at man tør å stå på at forskningen skal være autonom, sier Ihlebæk.
Hun understreker at det å forske på egen profesjon ikke er problematisk i seg selv, men at man må gjøre noen nødvendige grep for å få frem pålitelige og nye resultater, og ikke bare bekreftelser på det som allerede er kjent.
- Dette er absolutt ikke ment som en kritikk verken av forskning på egen profesjon eller av oppdragsforskningen, men et ønske om å løfte frem noen metodiske problemstillinger som oppstår, og som vi mener også er relevante for alle kvalitative forskere sier hun.
"Etiske hensyn som samtykke og sårbarhet er ikke noe man bare kan løse på skrivebordspulten i forkant av et prosjekt, men det er noe som oppstår i møte med mennesker i spesifikke situasjoner."
Forsker Hanna Ihlebæk om hvordan hun havnet i en blindsone da hun gjorde feltarbeid på et sykehus
Ble selv fanget i en blindsone på sykehuset
I boken omtales også forskningsmessige blindsoner. Et eksempel på en type blindsone tematiseres i ett av kapitlene der forfatterne gir eksempler fra feltarbeid i et fengsel der en av forskerne har erfaring som tidligere fengselsbetjent.
- Faren her kan være at man ikke i stor nok grad stiller spørsmål ved etablerte sannheter, fordi man ikke får øye på sine egne normative oppfatninger om hvordan ting "bør" fungere i et fengsel. Basert på at man ser ting med profesjonsutøverens blikk, forklarer Ihlebæk.
Samtidig viser hun og medforfatterne hvordan det å skrive refleksive feltnotater kan bidra til at man får øye på blindsonen og hvordan man kan bruke egen forforståelse som en ressurs i forskning på eget felt.
Ihlebæk har selv fått føle på kroppen hvordan det er å havne for tett på i eget forskningsarbeid og at blindsoner kan oppstå selv når man ikke deler profesjonsbakgrunn med dem man forsker på.
I feltarbeidet knyttet til eget doktorgradsarbeid fulgte hun over en lang periode sykepleiere ved et sykehus i deres jobbhverdag. Ved å iføre seg sykepleieruniform fikk Ihlebæk, som selv er sosialantropolog, blant annet mulighet til å delta mer aktivt i de daglige arbeidsoppgavene som ikke krevde sykepleierkompetanse.
Nødvendige samtykkeerklæringer var innhentet både på forhånd og underveis i forbindelse med forskningsarbeidet. Allikevel opplevde hun som forsker å havne i en ubehagelig skvis da hun ved en tilfeldighet ble tatt for å være sykepleier og helt plutselig ble bedt om å assistere legene i en biopsi (vevsprøve red.anm.).
- Jeg står plutselig midt oppe i en situasjon der det som skjer ikke handler om meg som forsker, det er noe som er viktig og som skal skje fort, og så er spørsmålet om jeg skal avbryte denne situasjonen ved å si høyt at jeg er sosialantropolog, erindrer Ihlebæk.
Og forklarer kort hvilke tanker som raste igjennom hodet i den stressende situasjonen.
- Jeg tenkte selvfølgelig at det etisk mest korrekte var å si fra der og da at jeg er forsker, men samtidig opplever jeg det som veldig etisk problematisk å sette legene ut av den konsentrasjonen de var i ved å plutselig henlede oppmerksomheten på meg. I tillegg opplevde jeg det som uetisk å skulle gjøre pasienten mer utrygg enn vedkommende kanskje var ved at det kommer frem at det er en antropolog i rommet.
En nødvendig ryggmarksrefleks
Selv om informert samtykke forelå fra alle involverte parter i behandlingsrommet ble forskeren Ihlebæk plutselig usikker på om det egentlig var avklart i denne situasjonen, og hva samtykket reelt var et samtykke til.
Før hun rakk å ta stilling til hvordan hun skulle respondere på utfordringen løste situasjonen seg selv, ved at hun ble avløst av en sykepleier som kunne assistere. Ihlebæk valgte å forlate rommet, og i ettertid har hun brukt mye tid på å reflektere over det dilemmaet hun plutselig havnet i.
- Det viser hvordan etiske hensyn som samtykke og sårbarhet ikke er noe man bare kan løse på skrivebordspulten i forkant av et prosjekt, men er noe som oppstår i møte med mennesker i spesifikke situasjoner. Det var ikke bare pasienten, men også legen som ble sårbar i mitt tilfelle. Det viser at man som forsker må ha en ryggmargsrefleks på hvordan man skal håndtere ting som skjer der og da. Dette gjelder kanskje spesielt i etnografisk forskning der målet er å komme tett på dem man forsker med eller på, sier Ihlebæk.
Om det var sykepleieruniformen som førte henne inn i blindsonen er hun usikker på. Men det viser at det metodiske valget en forsker tar har noen implikasjoner.
- Sykepleieruniformen ga meg tilgang til veldig mange situasjoner som gjorde at jeg kunne assistere sykepleierne uten at det var problematisk. Det ga innsikt som jeg ikke ville fått om jeg gikk i sivil. Samtidig gjorde biopsiepisoden meg klar over at jeg kanskje var kommet for tett på. Eller at jeg på en måte tok det for gitt at alle visste hvem jeg var, altså forskeren, og dermed glemte å tenke på at i et langvarig feltarbeid så er det informerte samtykket ikke noe man kan ta for gitt i alle situasjoner, forteller hun.
En litt utypisk metodebok
I artikkelen «Rom, roller og restriksjoner: Forskningsetiske problemstillinger i etnografisk profesjonsforskning», som er Ihlebæks selvstendige bidrag til antologien, bruker hun den spesielle episoden som utgangspunkt for å drøfte noen overordnede problemstillinger.
- Jeg kommer ikke med noe tydelig svar på om det var metodisk og etisk rett eller galt å ta på seg sykepleieuniform, men jeg bruker det til å diskutere hvordan etiske problemstillinger kan oppstå i det man tar valget om å gå inn i et rom, hvordan man forholder seg til den rollen man tar eller får når man er i rommet, og som man kanskje ikke ber om selv - og når det er korrekt å forlate et rom, forklarer hun.
Boka henvender seg spesielt til studenter og forskere som arbeider med studier av profesjon, organisasjon, arbeid og politikk, enten gjennom oppdragsforskning eller andre forskningsprosjekter.
- Vi har sett på forumet at temaene som reises der er interessant for mange Ph.d.-studenter, masterstudenter og deres veiledere, men også mer erfarne kvalitative forskere, forteller HiØ-forskeren.
Ihlebæk og medforfatterne håper antologien kan være av interesse for mange.
- Det er kanskje ikke plass i en vanlig metodebok for denne typen problemstillinger og spørsmål. Så håpet vårt er at den har et nedslagsfelt som er bredere enn akkurat profesjons- og oppdragsforskning, sier hun.
Og etter å ha gitt ut en antologi om teamet, hva er så svaret på hvordan man som forsker holder den nødvendige avstanden?
- Det er ikke noe enkelt svar på det. Men det handler om å være seg bevisst på konsekvenser av ulike metodiske valg, hvilke briller man har på, og om å jobbe med begrepsapparatet, kategoriene og klassifiseringene man bruker som forsker.
På spørsmålet om hun ville gått inn i en ny feltstudie på et sykehus, ikledd sykepleieruniform er svaret:
- Budskapet mitt er ikke at du aldri må ta på deg sykepleieruniform som forsker, eller avstå fra å gå inn i rom du blir invitert inn i, men dersom du velger å gjøre det så er det noen metodiske og etiske spørsmål som du må være oppmerksom på.
Og velger du å ikke gjøre det så må du også beskrive hva det kan ha ført til at du ikke fikk være med på og hvilken innsikt du da kan ha gått glipp av. Alle metodiske valg du tar har noen implikasjoner som du må være bevisst på som forsker.