Det kommer frem av en fersk doktorgradsstudie gjennomført av forsker og stipendiat ved Høgskolen i Østfold, Hanna Ihlebæk.
Overføringen av kunnskap om den innlagte pasienten i forbindelse med et vaktskifte foregår i mindre grad enn før muntlig. Digitalisering er en av flere endringer i organiseringen av helse- og velferdstjenestene våre som påvirker sykepleiernes arbeidshverdag. Med innføringen av elektronisk pasientjournal har informasjonsdeling og dermed kunnskapsoverføringen gått fra å være muntlig til det som kalles «stillerapport».
Ifølge HiØ-forskeren er den digitale løsningen i seg selv god og kan bidra til både effektivisering og ikke minst kvalitetssikring av pasientinformasjon. Samtidig mener hun troen på at den digitale informasjonsflyten fullt ut skal kunne erstatte de muntlige samtalene sykepleierne imellom, er overdrevet.
- Poenget mitt er at en overdreven tro på elektroniske pasientjournaler har noen risikoer forbundet med seg, understreker Ihlebæk.
Doktorgradsstipendiaten ved Fakutet for helse, velferd og organisasjon forteller om forskningen sin i den nyeste episoden av podcasten "Forskningsprek". Hør hele episoden her:
Risikerer å miste nyansene
Ihlebæk er sosialantropolog og har forsket på arbeidspraksisen ved en større kreftavdeling på et norsk sykehus. Gjennom flere måneder med deltakende observasjon og intervjuer
med sykepleiere registrerte hun hvordan innføring av stillerapport påvirket de ansatte i det daglige arbeidet.
- Her var stillerapport innført som en ordning der sykepleiere ikke lenger skulle overlevere informasjon muntlig, men bruke det elektroniske pasientjournalsystemet til å videreføre informasjonen, forteller HiØ-forskeren.
De tidligere overlappende, muntlige møtene mellom avtroppende og påtroppende vakt ble redusert i tid. I stedet skulle sykepleierne basere seg på informasjon som de kunne finne i den digitale journalen. Endringen skulle både effektivisere og kvalitetssikre arbeidet, men funn i Ihlebæks studie viser også at digitaliseringen har problematiske sider, som i verste fall kan få alvorlige konsekvenser for pasienten. Hovedfunnene i studien var at:
- Den muntlige samtalen gjør det lettere å skrive gode rapporter. Sykepleierne trenger å snakke sammen for å formulere observasjoner på en presis og dekkende måte og gjøre gode vurderinger av hvilke ting som burde bli fulgt opp.
- Den formelle (digitale red.anm.) rapporten fordrer et mer objektivt språk som gjør at viktige nyanser forsvinner. Den muntlige samtalen handler derfor om å fylle inn noen av de nyansene som ble borte i den skriftlige dokumentasjonen, for å skape en felles forståelse av pasientenes situasjon og dermed gode pasientmøter.
- Sykepleierne trenger å snakke sammen for å formidle usikkerhet i vurderingen av pasientene og den digitale rapportens utforming gir lite rom for å uttrykke dette.
Samtaler og journal går hånd-i-hånd
Den digitale pasientjournalen er en del av dokumentasjonssystemet til norske sykehus og alle andre behandlingssteder som tilbyr helsehjelp. Journalen inneholder kliniske observasjoner av pasienten som legger føringer for den videre oppfølgingen og behandlingen.
- Pasientjournalen er et slags medisinsk, historisk dokument som dokumenterer den helsehjelpen pasienter har fått, hva som er blitt gjort og hva man har vært igjennom av undersøkelser. Alle som har vært innom helsevesenet har dermed en pasientjournal hos fastlegen eller hvis vi har vært innlagt på sykehus, og alle har rett til å se hva som står i den og hvem som har informasjon om deg, forklarer Ihlebæk.
"...hva det er de skriver som de ikke snakker om, hva det er de snakker om som de ikke skriver.."
Utdrag fra et sitat av HiØ-forsker Hanna Ihlebæk
Hennes deltakende observasjoner viste imidlertid at den muntlige utvekslingen av informasjon sykepleierne imellom, om pasientenes tilstand, allikevel fortsatte, parallelt med bruken av den digitale journalen.
Den muntlige overleveringen fant sted i hovedsak i forbindelse med selve vaktskiftet.
- For meg var det selvfølgelig, at når mennesker møtes så snakker vi sammen. De (sykepleierne red.anm.) snakket om hvordan dagen hadde vært, tilstanden til pasientene og hva sykepleierne som kom på vakt måtte følge opp, forteller Ihlebæk.
Ja takk, begge deler?
At kunnskapsoverføringen mellom sykepleierne fortsatte både muntlig og «stille» (digitalt red.anm.), på tross av effektiviseringen som innebar å redusere overlapp i vaktskiftet og dermed muligheten for muntlige statusoppdateringer, vekket forskerens interesse.
- Det jeg ble nysgjerrig på var ikke hvorfor de snakket sammen for det tenkte jeg på som helt naturlig, men jeg ble nysgjerrig på hva stillerapport var og hvorfor noen tenkte at de ikke skulle snakke sammen. I min studie så utforsket jeg videre dette med vaktskiftesituasjonene, overleveringen av informasjon og kunnskap mellom sykepleierne. Og jeg ble interessert i spørsmål som hva det er de skriver som de ikke snakker om, hva det er de snakker om som de ikke skriver og hvordan de utrykker seg på ulike måter om det samme når de skriver og når de snakker, forteller hun.
Forskeren peker på at noen av observasjonene som gjøres av sykepleiere på vakt kan være vanskelig å sette ord på i et objektivt og formelt språk, som kroppsliggjort kunnskap, som dermed ikke vil komme til uttrykk i den elektroniske pasientjournalen og gå tapt.
Ihlebæk understreker samtidig at journalen spiller en viktig rolle i et kvalitetssikringsperspektiv.
- Det er ikke noen enkelt svar her at det ene eller andre er det riktige. Jeg tenker at stillerapport kan fungere veldig godt på for eksempel på andre type pasientgrupper eller i andre medisinske situasjoner der man baserer seg enda mer ensidig på målinger, eller resultater av tester, sier hun og legger til:
- Svaret er kanskje at stillerapport som kan være en god løsning ett sted ikke nødvendigvis kan overføres til andre steder uten at man må se på muligheten for å kombinere det med andre måter å dele og kommunisere om pasientene på.
Ihlebæk mener en kombinasjon av en muntlig og en skriftlig praksis er det beste.
- Hvis man slutter å tenke at man skal snakke sammen så slutter man også å snakke om hvordan man skal kommunisere muntlig på en god måte.
I den sammenhengen mener forskeren det er viktig å stille følgende spørsmål:
- Hva er god muntlig overføring og hvordan kan den komplementere den skriftlige overleveringen?
- Hva er god skriftlig overlevering hvordan kan den komplementere, strukturere eller legge føringer for den muntlige overleveringen?
Ihlebæk håper funnene kan være relevante for flere profesjonsutøvere enn sykepleierne.
- Jeg tenker også det kan være nyttig innsikt å få for en sykehusledelse og en avdelingsledelse om kompleksiteten i arbeidet og dermed i å dokumentere pasientinformasjon, sier hun.»
Les hele artikkelen om stillerapportering: “Lost in translation – silent reporting and electronic patient records in nursing handovers – an enthnographic study”.
Ihlebæks disputas finner sted den 10. februar. Les mer her