Kompetanse som veileder på ph.d.-nivå

I forbindelse med akkrediteringssøknaden om å opprette vårt første ph.d program ved HIØ, Digitalisation and Society, er det viktig at vi godt er rustet til å tilby «fremragende forskningsbasert utdanning». Jeg vil påstå at kompetente veiledere og høy kvalitet på veiledningen er essensielt dersom vi skal lykkes som akademisk institusjon.

Gitt at veiledningen er en viktig bestanddel i forskerutdanningen, så får dette konsekvenser for kvaliteten på det tilbudet fremtidige ph.d.-kandidater ved HIØ. Ett viktig steg på veien er at vi har et godt tilbud for opplæring og kompetanseutvikling for veiledere.  Et ph.d.-veilederkurs kan styrke kvaliteten på veiledningen og dermed påvirke gjennomstrømningen av våre framtidige ph.d kandidater. Ph.d-veilederkurset kan også sikre likeverdige forhold for ph.d kandidatene våre, med veiledere som kjenner ph.d.-programmet og tilhørende forskrifter.

HIØ har allerede mange dyktige veiledere. Enkelte har veiledet ph.d-kandidater i flere år, andre skal til å gjøre det for første gang. Utviklingen av opplæringstilbudet for ph.d.-veiledere må derfor ta høyde for mangfoldet av fagtradisjoner, veiledere og veiledningssituasjoner. Dette innebærer at det legges til rette for et godt pedagogisk tilbud både for ferske og erfarne veiledere, slik at de kan videreutvikle sin kompetanse.

Hva mener vi egentlig med «høy kvalitet» eller «god veiledning»? Svaret kan til en viss grad være avhengig av ulike fagtradisjoner. Sannsynligvis finns det noen fellestrekk: På et overordnet nivå kan dette innebære evnen til å realisere ph.d.-kandidatenes potensiale som forskere ved å gjennomføre en ph.d-utdanning.  Dette medfører at god veiledning forutsetter læring og at ph.d kandidatene lærer noe om det å være forsker. God veiledning kan også være å legge til rette for at kandidatene fullfører til normert tid, og som bidrar til å utdanne gode forskere med evne til å initiere og gjennomføre egne prosjekter.

God veiledning kan også være et spørsmål om hvilke forutsetninger den foregår under, for eksempel den individuelle veileders prioritering av sin tid, og om institusjonens allokering av ressurser. Tid til å veilede innebærer ikke bare tid til å følge opp den enkelte ph.d.-kandidat, men også til å reflektere over egen praksis. Her befinner vi oss i skjæringspunktet mellom spørsmålet om tid og spørsmålet om pedagogisk kompetanse. Pedagogisk kompetanse kan utvikles gjennom egen refleksjon, men forutsetningene for slik refleksjon styrkes i møtet med andre veiledere.  Det er grunn til å tro at forutsetningene for denne refleksjonen styrkes ytterligere dersom den systematiseres og ses i lys av forskning på veiledning.

Selv om flere av oss har veiledet mange ph.d- kandidater i en årrekke, så er jeg overbevist om at vi stadig har noe nytt av lære av og med hverandre. Min erfaring har hittil vist meg at kandidatene er svært ulike, ofte med et ph.d-utdanningsløp kantet av oppturer og nedturer og ulike utfordringer som må løses underveis.  

Jeg ser fram til ph.d veilederkurset som vi nå planlegger ved HIØ. Det er gledelig at flere forskere i våre fagmiljøer allerede har meldt sin interesse for et slik kurs. Forhåpentligvis kan vi starte opp ph.d-veilederkurset i løpet av den kommende høsten.