Forskningsmidler, EU og frykten for nye hvileskjær

Det blir lagt merke til når styret i Norges forskningsråd (NFR) blir avsatt med umiddelbar virkning av forsknings- og høyere utdanningsminister Ola Borten Moe.  Da dette var et faktum tidligere i vår, skapte det oppstandelse i UH-sektoren og faktisk også i store deler av samfunnet forøvrig. Det er det ikke så ofte forskningsrelaterte nyheter gjør. Men mange av oss husker jo fortsatt med gru en av våre tidligere statsråders forsøk på å innføre det han kalte ‘et hvileskjær’ for forskningen. Og frykten ble vel plantet allerede der, i 2006, da Djupedal foreslo å gjøre om forskningsmidler til barnehagemidler. Og det er ikke engang det at man har noe imot hverken barnehager eller hvileskjær, det kan jo tvert imot under de rette omstendigheter være både kjærkomment og befriende. Men det som får oss til å skjelve i de allerede noe utsultede forskerbena våre er den mangelen på forståelse for, og innsikt i, forskningens fundamentale mekanismer dette illustrer. Av dem på toppen – som forvalter våre forskningsvilkår. 

Nå som da så ligger mye av kritikken, og ikke minst frykten, i at forskning er ikke noe man med hell skrur av og på. Det krever møysommelig arbeid å bygge opp, og momentet forsvinner og går tapt om man plutselig kutter. Ikke minst fordi den uroen som oppstår når man begynner å rokke ved muligheten til å tenke langsiktig vil føre til tap av engasjement, motivasjon, og arbeidskraft. Og selv om det innen forskningens strenge metodikk må vises aktsomhet før man påstår at det finnes kausalitet, er min påstand her at i det store forskningsbildet er det kausalitet mellom det vi bevilger innen norske NFR-rammer, og det vi klarer å få tilbake fra EU gjennom de virkelig store finansieringene. Man sender ikke pilot-prosjekter til den store, allmektige Europa-pengebingen, men ved å bygge sten på sten hjemme, ved hjelp av store og mindre tilskudd fra NFR over tid, kan man danne seg et grunnlag som igjen kan føre til måloppnåelse innen EU. Og dermed oppfylle det som eksplisitt er uttalt av nettopp statsråder for forskning og høyere utdanning som en konsensus i et ellers uryddig landskap: vi har et felles mål om å bringe EU-midler hjem.

NFR-styrets fall var ikke et resultat av en enkel hendelse. Det er egentlig ingenting enkelt med denne saken, og det er også grunnen til at det kan være vanskelig å uttale seg om rett og galt her. Men det som er sikkert, er at generelt (og noe forenklet) er det slik at NFR innvilger penger til prosjekter som går over mange år, mens bevilgningene til NFR kommer årlig over statsbudsjettet. Allerede her er det duket for kluss: hvis NFR bevilger en stor årlig sum til et prosjekt som går over tre år så er den summen prosjektet får i år innenfor årets finansielle ramme, men for å kunne gi den samme, lovete summen til neste år så er det en forutsetning at det også for det året bevilges penger over statsbudsjettet. Også kan du gange antall prosjekter med X, og variasjonen i statsbudsjettet med Y, samt samtykke (eller ikke) fra stortinget til NFR for å flytte midler mellom prosjekter med Z, så har du allerede en likning med tre ukjente. Og for alle oss som hjelper barna våre med T- og R- matte så er heller ikke dette uløselig, men det er klart, når det ikke er noen kjente faktorer så blir det heller ikke noen svar i form av et tall med to streker under. Som bringer oss tilbake til utgangspunktet: mangel på forutsigbarhet.

Dyktige mennesker er allerede på saken for NFR, og vi krysser fingrene for at statsråden ikke hadde noen baktanke om et hvileskjær for forskningen da han avsatte styret. Men som så ofte ellers i livet er ikke et sett kryssede fingre en veldig betryggende forsikring, og vi må for all del føye oss til bønneropene om å la forskningen beholde sine forutsigbare og langsiktige rammer. Om at frie prosjekter fortsatt skal få sårt tiltrengte midler, og at vi ikke skal miste oversikten over det store bildet: vi opererer ikke i et vakuum i Norge, og vi kan risikere å spare oss til fant om vi ikke fortsetter å bygge vår konkuranseevne internasjonalt og styrker vår evne til å dra inn midler også fra EU.