Humaniora, tverrfaglighet og samfunnsutfordringer

I langtidsplanen for forskning og høyere utdanning (2019-2028) understreker regjeringen at humaniora er en «underutnyttet ressurs» i utfordringsdrevet forskning, og at det er «klare forventninger» til at humanistene skal bidra aktivt med sine perspektiver inn i denne typen forskning.

Regjeringen gir her (og i humaniorameldingen) et klart signal om at UH-institusjonene må legge til rette for tverrfaglig forskningssamarbeid som inkluderer humanistiske perspektiver.

Dette er slett ikke et særnorsk fenomen: FNs bærekraftmål ligger som oftest til grunn for definerte samfunnsutfordringer som igjen speiles i både nasjonale og internasjonale forskningsprioriteringer (f.eks. Horisont Europa). Virkemiddelapparatet tar også signalene fra myndighetene på alvor: I NFRs utlysningsrunde i februar hadde utlysningene definerte temaområder som i stor grad svarte til regjeringens prioriteringer i langtidsplanen. Og for humanistene var det verdt å merke seg at de ble spesielt invitert til å være bidragsytere inn i temaområder som bl.a. velferd, kultur og samfunn, globale utfordringer, demokrati, styring og samfunnssikkerhet, utdanning, helse mfl. Humanioras bidrag til å løse samfunnsutfordringer etterlyses derfor på en stadig mer konkret måte i selve utlysningene. Humanistene må derfor kjenne sin besøkelsestid og ta «vår plass i utviklingen av kunnskap om samfunnsutfordringene», for å låne Kjersti Fløttums ord (Fløttum, 2017, s. 62)*.

For oss humanister kan det være uvant å tenke i disse tverrfaglige og utfordringsbaserte baner. Det har kanskje noe med den etablerte forskningskulturen å gjøre, og at individorientert forskning har stått ganske sterkt. På den annen side kan det være like vanskelig for andre fagdisipliner å forestille seg hvordan humanistiske forskere og deres perspektiver kan inkluderes i og substansielt forbedre deres forskningsprosjekter. Det var vel ikke for ingenting at C.P. Snow i sin tid satte seg fore å stille sin diagnose over «de to kulturer»**.

HiØ er uansett ikke alene med å ha en jobb å gjøre for å bygge broer mellom vitenskapelige kulturer og legger mer til rette for tverrfaglig samarbeid. Dette er en oppgave de fleste UH-institusjoner beskjeftiger seg med. Det er mye god inspirasjon å hente utenfra, f.eks. fra det EU-finansierte prosjektet ShapeID som snart lanserer en "toolkit" (med humaniorafokus) for å stimulere til en tverrfaglig kultur ved UH-institusjoner.

Når HiØ snart får et eget fakultet som samler mye av humaniora- og samfunnsvitenskapsmiljøene, vil også de organisatoriske forholdene ligge bedre til rette for å skape en kultur for tverrfaglighet som kan skape nye samarbeidsflater utover disiplinfaglige skillelinjer. Vi har allerede tverrfaglige forskningsgrupper og to tverrfaglige satsingsområder som gir gode utgangspunkt!

Dette er utvilsomt en sammensatt oppgave, og det er heller ikke sikkert at tverrfaglig samarbeid og utfordringsbasert forskning er for absolutt alle. Det vil også ta tid å dyrke fram tverrfaglighet, og for de involverte forskerne kan det også være krevende faglig sett. Men for at HiØ skal lykkes med sine ambisjoner, er det nødvendig at vi legger krefter i å bygge en kultur for tverrfaglighet som også – i enda sterkere grad enn i dag – inkluderer fagmiljø fra humaniora.  

*Kjersti Fløttum: "Fra usynlig til synlig samfunnsrelevans: språkets rolle i klimadebatten". I: Nytt norsk tidsskrift, 34, 1/2017, s. 58-64. 

** C.P. Snow: De to kulturer. 2008. Oslo: De norske bokklubbene.