Missions på norsk

20. juli 1969 gikk mennesket på månen. Det var USAs store mission. Vi har jo tidligere forsøkt å få til vårt eget "månelandingsprosjekt" her til lands (Stoltenbergs ambisjoner om fullskala CO2-rensingsanlegg på Mongstad), men det falt den gang dødt til jorden. Nå kan det hende forholdene ligger til rette for nye slike prosjekter - eller missions - i Norge.

Vi har hatt noen tidligere innlegg om missions på denne bloggen (se f.eks. her og her). Men nå har diskusjonen kommet til hva disse missions skal være i en norsk kontekst. Dette var tema for Kunnskapsgrunnlagskonferansen som Forskningsrådet arrangerte 25. november (opptak av konferansen er tilgjengelig via lenken for den som er interessert).  

I forsknings- og innovasjonspolitikken kan missions forstås som ambisiøse, målbare og tidfestede mål for å løse store samfunnsutfordringer - for folk flest. "For folk flest" er et vesentlig poeng her fordi missions-tilnærmingen innebærer også ganske radikale endringer med hensyn til hvilke aktører som faktisk kan/bør/skal involveres i forsknings- og innovasjonsaktiviteter. Vi er vant til å tenke forskningsorganisasjoner, -institutter og bedrifter inn i slike aktiviteter, men noe av poenget med missions er at tilnærmingen skal engasjere og involvere borgere på en ny måte. De skal ha en brei legitimitet og oppslutning. 

Noe av dette kjenner vi igjen: Utfordringsdrevet forskning har vært i fokus i flere år, f.eks. via Lund-deklarasjonens "grand challenges", FNs bærekraftmål og Horisont 2020s "societal challenges". Dessuten har de som har sendt inn søknader til f.eks. NFRs utlysning av midler til samarbeidsprosjekter for å møte utfordringer i samfunn og næringsliv, støtt på krav om å involvere interessenter i både planlegging og gjennomføring av prosjektene. Men missions er likevel av en annen orden og skal ha en helt annen forankring i folket, f.eks. med et ambisjonsnivå à la USAs måneferd i 1969 eller European Green Deal. 

Så hvilke områder er det som kan egne seg som missions i en norsk kontekst? Tida vil jo vise, men NFRs eget rådgivende internasjonale utvalg har fremmet et konkret forslag om at regjeringen bør lansere et første norske mission for å svare på klimakrisen. Dette kan dere lese mer om her. I forlengelsen av dette trakk både forskningsminister Henrik Asheim og nå forhenværende direktør i NFR, Jon Arne Røttingen, fram behovet for en grønn omstilling av norsk økonomi, og at Norges kompetanse fra hav- og offshorevirksomhet og karbonfangst kan være et gunstig utgangspunkt. Røttingen var likevel nøye med å understreke at missions ikke nødvendigvis må være teknologiorientert, men også kunne omfatte sosiale og helsemessige utfordringer som utenforskap blant unge og oppfølging av eldre som utvikler demens.

Hvis disse blir norske samfunnsoppdrag, blir det spennende å se hvordan virkemiddelapparatet tilpasses dem.