Hva skjer'a?

Nå blir undervisningskompetanse viktigere!

I Stortingsmelding St. 16 (2016- 2017) Kultur for kvalitet i høyere utdanning, varslet regjeringen at den vil arbeide for at utdanningsfaglig kompetanse skal verdsettes høyere, og at utdanningsfaglig kompetanse og undervisningserfaring i større grad skal vektlegges ved ansettelser og opprykk. En arbeidsgruppe har utarbeidet et forslag til nye forskriftsbestemmelser og et høringsnotat med nærmere begrunnelser for forslagene. Alle relevante miljøer ved HiØ er invitert til å bidra med en høringsuttalelse fra HiØ. Nedenfor er et utdrag fra forskningsenhetenes bidrag til høringen:

Generelt anses det som positivt at krav til undervisningskompetanse økes for ansettelser og opprykk av førsteamanuenser og professorer for å møte departementets og samfunnets forventninger om økt kvalitet i undervisning på universiteter og høgskoler. Det er allment kjent at undervisningskvaliteten er svært varierende på institusjonene i UH-sektoren og dette er et nødvendig tiltak som kan heve kvaliteten til fordel for våre studenter.

Vi mener videre at det er betimelig med tilleggskrav mhp. undervisningskompetanse for ansettelse av professorer utover de grunnleggende kvalifikasjonene for undervisning og veiledning som er gitt for førsteamanuensisstillinger. Dette er forventet da professorkandidater bør ha opparbeidet en høyere kompetanse innen feltet enn søkere til førsteamanuensisstillinger, og vil stimulere til økt fokus på undervisningskvalitet hos ansatte med ønsker om opprykk.

Det kan være uheldig å rangere søkere basert på utdanningsfaglig kompetanse i visse tilfeller der kandidatene foreløpig ikke har hatt mulighet til å opparbeide seg denne kompetansen. Kravene om undervisningskompetanse for førsteamanuenser vil gjøre det vanskelig for de med doktorgrad uten pliktarbeid å nå opp i konkurransen med kandidater som har hatt pliktarbeid som undervisning og sensurering i sitt doktorgradsløp. Forskjellen er at kandidaten uten pliktarbeid ikke har tilsvarende erfaring, men de kan likevel ha et like godt potensiale til å bli en god foreleser. Og siden antallet treårige doktorgrader uten pliktarbeid vokser vil dette gjelde en økende mengde kandidater. For professorstillinger er dette annerledes da kandidatene har hatt mer sammenliknbare muligheter for å oppnå utdanningskompetanse. Vi støtter dermed at utdanningskompetanse skal være et «maksimumskrav» for førsteamanuenser og at kandidatene bør gis en mulighet til å oppfylle kravene 2-3 år etter ansettelsen. For professorer derimot bør kravet om utdanningskompetanse for så vidt være et minimumskrav, men for å sikre at en ikke går glipp av søkere som er i forskningsfronten på sitt felt, og som ikke kan dokumentere tilstrekkelig utdanningsfaglig kompetanse, bør det i helt spesielle tilfeller åpnes for at kandidatene gis mulighet til å oppfylle minimumskravene etter ansettelse. Dette kan f.eks. være aktuelt for utenlandske søkere som kommer fra en annen kultur hva gjelder krav om utdanningsfaglig kompetanse.