Professor Peter Kierulf var forsknings-ombud i 10 år for Oslo Universitetssykehus, Det medisinske fakultet ved UiO og Akershus Sykehus. Han anslår at nær halvparten av sakene han ble kontaktet om, handlet om konflikter rundt medforfatterskap, anslagsvis 10-12 saker i året. Innen medisin spiller det nemlig en rolle hvem som er førsteforfatter. I 2016 skrev Kierulf og kollega Jan Helge Solbakk, professor i medisinsk etikk ved UiO, en kronikk om dette ømtålige emnet. De omtaler uriktig medforfatterskap som intellektuelle overgrep, intellektuell berikelse og intellektuell trakassering.
Vancouver-konvensjonen gir retningslinjer for manuskripter levert til publisering. Selv om de ikke har noen formell eller rettslig status har Vancouver-reglene stor autorativ kraft i forskermiljøene. Vancouver-reglene stiller tre viktige kriterier for medforfatterskap. Medforfattere må ha bidratt vesentlig til:
- planlegging, utforming, innhenting av data eller analyse og tolking av data,
- utarbeidelse av selve manuskriptet eller kritisk revisjon av innholdet
- godkjenning av endelig manuskriptversjon.
Alle tre betingelser må være oppfylt. Arbeid med for eksempel innsamling av data eller generell veiledning er ikke nok i seg selv. Hver medforfatter må ha bidratt tilstrekkelig til å kunne ta offentlig ansvar for passende deler av innholdet. Dette innebærer at ikke alle medforfattere behøver å bidra like mye på alle områder, men at de må bidra på og ta ansvar for områder de skal krediteres for. Bidragsytere som ikke tilfredsstiller disse kriteriene skal listes i en fotnote.
Selv om kravene gjelder medisinske tidsskrift, vil de fleste forskere ha nytte av å sette seg inn i konvensjonens innhold i forbindelse med publisering av forskningsresultater. Les om Vancouver-konvensjonen HER.
Logg inn for å kommentere
Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere