Kvalitetsvurdering av kunst – håpløse greier?

Dag Hol skriver 19.11: Kunstnere er ikke skikket til å vurdere kolleger. Det er ikke som i andre akademiske disipliner som for eksempel medisin og fysikk hvor alt er målbart.

Hol skriver også: Det såkalte Kunstnernettverket er ingen garantist for noen ting. I selve ordet ligger mafiabegrepet sauset inn som slim. Ofte overvurderte og samtidskorrekte kunstnere, tinnsoldater i elitens armé. Kunstnerne må ha avstand til kunstvurderingen.

Komponist Synne Skouen har også kastet seg inn i debatten. Hun skriver HER at: Lavmålet i en regjerings offentlige baksnakk av kunstnerstanden er nådd, med henvisning til at kulturministeren vil at det må være slutt på at fagfolk skal bestemme hva som er kvalitet.

Denne debatten bidrar til å forstå hvorfor det er så vanskelig å innlemme kunstnerisk utviklingsarbeid (KU) i det norske tellekantsystemet. Hvem skal bestemme hva som er god kunst? Hol har noen innspill til det i nevnte artikkel.

KUs egenart er også årsaken til at den KU som bedrives ved HiØs Akademi for scenekunst nå er tatt ut av den interne publiseringsmodellen (RBO.

Nivå 2-nominasjoner: Når det gjelder fagfellevurdering av vitenskapelige publikasjoner er det enklere, slik Hol også antyder, men innenfor mange fagdisipliner er det en skjult kamp i de nasjonale fagrådene om å få innplassert nye tidsskrifter på nivå 2. For at nye tidsskrifter skal komme inn, må noen ut, noe som kan være svært vanskelig få til med komiteer à la «gutteklubben grei».

Definisjon: Nivå 2 skal være begrenset til publiseringskanaler som anses å være faglig ledende i brede fagsammenhenger. Det dreier seg altså om de kanalene som utgir de mest betydelige publikasjonene innen fagfeltet. Publikasjonskanalene innen nivå 2 skal til sammen utgjøre om lag en femtedel (20%) av fagets totale vitenskapelige publikasjoner. Nivå 2 skal være en rettesnor for hvor forskere vil forsøke å publisere sine ledende vitenskapelige arbeider.